Skriftlig spørsmål fra Freddy André Øvstegård (SV) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1654 (2024-2025)
Innlevert: 18.03.2025
Sendt: 18.03.2025
Besvart: 21.03.2025 av helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre

Freddy André Øvstegård (SV)

Spørsmål

Freddy André Øvstegård (SV): Fredrikstad kommune har økt prisen på brukerstyrt personlig assistanse voldsomt. For enkelte kan prisøkningen bety månedlige regninger på nesten 6 000 kroner, for tjenester som er til for å kunne leve et normalt liv.
Mener statsråden at en slik “ekstraskatt” på funksjonshindring er akseptabelt, hvilket inntektsnivå etter egenandeler mener regjeringen er tilstrekkelig for å kunne “dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger” og vil statsråden ta initiativ til å sette grenser for årlig prisvekst?

Begrunnelse

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en måte å organisere praktisk bistand på. Den praktiske bistanden kan være hjelp til å gjøre ting som andre kan gjøre selv. Eksempler på dette er å kle på seg og gjøre husarbeid, komme seg til skole og arbeidsplass, hente i barnehage, støvsuge, handle og lage mat, være sammen med venner og familie og engasjere seg i samfunnet.
Hjemmelen for å fastsette nivået på egenandeler for BPA finnes i Forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester. Denne slår fast at:

«Egenandelen kan ikke settes høyere enn at vedkommende beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger.»

Hovedprinsippet for helse- og omsorgstjenester i hjemmet er at disse er begrenset av selvkost. I tillegg foreligger det krav om at kommunene må ta moderasjonshensyn i fastsettelsen av gebyrene. Dette løser de fleste kommunene ved å sette et egenandelstak, det vil si at de setter en makspris på hva en person med BPA skal betale i egenandel. Maksprisene varierer etter hvor stor husstandsinntekten er, målt i folketrygdens grunnbeløp (heretter kalt G).
En undersøkelse fra Norges Handikapforbund viser at en del kommuner setter timeprisen på praktisk bistand som BPA svært høyt. Enkelte kommuner krever opp mot 15 % av årlig husstandsinntekt i egenandeler på brukerstyrt personlig assistanse. Ifølge forskriften skal man sitte igjen med tilstrekkelig til å forsørge seg selv og familien sin.
Når Fredrikstad kommune har valgt å øke de årlige egenandelene med nær 50 000 kroner, er det vanskelig å forstå at de faktisk vurderer om den enkelte da har tilstrekkelig igjen til å forsørge seg selv.
Det sier seg selv at så høye avgifter på nødvendige tjenester er svært belastende for de det gjelder, og utgjør en form for ekstraskatt på funksjonshindring. Selv om forskriften slår fast at det skal stå igjen nok penger til personlige behov og å være forsørger, virker det ikke å være gitt tydelige føringer på hva dette betyr i praksis. Det er vanskelig å se fra “prislistene” at kommuner faktisk gjør individuelle vurderinger knyttet til dette, blant annet fordi antall medlemmer i husstanden ikke ser ut til å være del av vurderingen.

Jan Christian Vestre (A)

Svar

Jan Christian Vestre: Det er riktig som representanten sier at kommunen i prinsippet selv kan fastsette regler for betaling av egenandel og betalingssatser for praktisk bistand og opplæring som er tildelt i samsvar med bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven. Dette gjelder også når tjenestene er organisert som brukerstyrt personlig assistanse. Det ligger imidlertid en viktig begrensning i forskriften ved at kommunen ikke kan kreve egenandel for tjenester – herunder praktisk bistand – som er til «personlig stell og egenomsorg». Med «personlig stell og egenomsorg» menes hjelp til å stå opp og legge seg, personlig hygiene, toalettbesøk, til å kle av og på seg, hjelp til å spise, nødvendig tilsyn og tilsvarende grunnleggende behov. Disse tjenestene er altså gratis.
Når det gjelder tjenester utover personlig stell og egenomsorg, og som kommunen kan kreve egenandeler for, er det et krav om at egenandelen ikke kan settes høyere enn at vedkommende beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger. Det fremgår derfor av forskriften at når kommunen bestemmer den maksimale egenandelen en person skal betale pr. år, skal betalingen beregnes på grunnlag av husstandens samlede skattbare nettoinntekt før særfradrag. Siste tilgjengelige skatteligning pr. 1. januar i det aktuelle året legges til grunn med mindre inntekten er vesentlig endret. Dersom husstandens samlede skattbare nettoinntekt før særfradrag er under 2 G, skal den samlede egenandelen for disse tjenestene ikke overstige kroner 240 pr. måned. Forskriften forutsetter altså på denne måten at det foretas en individuell vurdering av betalingssatsen.
Forskriften bygger på det prinsipp at det ikke kreves egenandel for grunnleggende helse- og omsorgstjenestene som gis hjemmeboende tjenestemottakere. Utover dette kan kommunen kreve egenandel opp mot selvkost under forutsetning av at vedkommende beholder tilstrekkelig til å dekke personlige behov og bære sitt ansvar som forsørger. Når en her ikke har valgt å forskriftsfeste faste betalingssatser, skyldes det at kommunene organiserer og drifter disse tjenestene svært forskjellig. Lokale forhold som for eksempel geografi og demografi tilsier at de kommunale prisene for disse tjenestene vil variere.
Dersom den enkelte tjenestemottaker er av den oppfatning at kommunen ikke i tilstrekkelig grad har hensyntatt de forskriftsfestede skjermingsbestemmelsene, herunder ikke i tilstrekkelig grad har vurdert de individuelle forhold, kan vedtaket påklages til statsforvalteren i samsvar med bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven.