Skriftlig spørsmål fra Bård Hoksrud (FrP) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:1614 (2024-2025)
Innlevert: 14.03.2025
Sendt: 17.03.2025
Besvart: 19.03.2025 av samferdselsminister Jon-Ivar Nygård

Bård Hoksrud (FrP)

Spørsmål

Bård Hoksrud (FrP): Turistnæringen vokser, og mange selskaper tilbyr guidede opplevelsesturer der små grupper transporteres med private biler eller minibusser. Flere av disse opplever nå krav om drosjeløyve, noe som medfører unødvendig byråkrati og økte kostnader.
Siden disse selskapene ikke driver ordinær persontransport eller konkurrerer med taxinæringen, vil statsråden presisere regelverket for å unnta reiselivsbedrifter fra dette byråkratiet?

Begrunnelse

Mange reiselivsbedrifter tilbyr spesialtilpassede opplevelsesturer der små grupper transporteres av sin egen guide i private kjøretøy. Disse turene er en viktig del av turistnæringen, spesielt i områder med fjorder, fjell og andre naturopplevelser. Imidlertid rapporterer flere aktører at de nå pålegges å skaffe drosjeløyve for å frakte sine gjester, til tross for at de ikke driver ordinær persontransport eller konkurrerer med taxiselskaper. Dette medfører både unødvendig byråkrati og økte kostnader for en næring som allerede møter mange reguleringskrav. For mange små bedrifter kan slike krav bli en betydelig belastning, noe som kan redusere konkurransekraften og tilbudet til turister. For å sikre en mer smidig regulering av reiselivsnæringen, bør regelverket presiseres slik at slike transporttjenester kan unntas fra krav om drosjeløyve.

Jon-Ivar Nygård (A)

Svar

Jon-Ivar Nygård: Aktører som tilbyr transport med personbil med inntil 9 seter, vil være omfattet av kravet om drosjeløyve etter yrkestransportloven § 9 første ledd, dersom de driver transport mot vederlag og med mål om fortjeneste. Kravet om drosjeløyve omfatter også reiselivsbedrifter hvor en guide transporterer små grupper med turister i foretakets kjøretøy.

Den 1. september 2024 trådte endring i rammene for løyveplikt etter yrkestransportloven § 9 første ledd i kraft. Endringen innebærer at bare den som driver transport mot vederlag med «mål om fortjeneste» er omfattet av kravet til drosjeløyve. Dette betyr blant annet at mye av transporten i regi av frivilligheten ikke lenger vil være løyvepliktig. Såkalt Inn på tunet-virksomhet og småskala turistvirksomhet er imidlertid fortsatt omfattet av kravet til drosjeløyve. Disse typene virksomhet tilbyr i utgangspunktet ikke tjenester i det tradisjonelle drosjemarkedet, men bare transport til kunder som deltar på særlige aktiviteter i regi av virksomhetene. I den grad disse virksomhetene ikke tilbyr tjenester i drosjemarkedet, vil en del av kravene som gjelder for å drive drosjevirksomhet ikke være nødvendige. På den bakgrunn foreslo Drosjeutvalget i delutredning I, NOU 2023:22, å gjeninnføre den tidligere ordningen hvor løyvemyndigheten kan gi dispensasjon fra kravet om løyve. I tillegg foreslo utvalget å gi løyvemyndigheten hjemmel til å gi dispensasjon fra de enkelte løyvekravene. Dette ble fulgt opp av departementet, og endringer i yrkestransportforskriften § 48 e ble fastsatt og trådte i kraft 1. september 2024.

Etter yrkestransportforskriften § 48 e kan løyvemyndigheten gi den som driver løyvepliktig persontransport med motorvogn registrert for inntil 9 personer, dispensasjon fra kravet om drosjeløyve. Bestemmelsen setter klare vilkår for å innvilge dispensasjon, men innebærer at den som får dispensasjonen ikke må oppfylle alle kravene som normalt følger med å ha drosjeløyve. Det følger av yrkestransportforskriften § 48 e første ledd siste punktum at den som får løyvefritak likevel skal oppfylle visse krav, slik at dispensasjonen i realiteten innebærer fritak fra kravene om fagkompetanse, sentraltilknytning og krav etter yrkestransportforskriften § 48 om taksameter og merking av motorvognen. Løyvemyndigheten kan gi slik dispensasjon for inntil fem motorvogner.

Yrkestransportforskriften § 48 e sier videre at løyvemyndigheten «kan» gi dispensasjon fra kravet om drosjeløyve eller de enkelte løyvekravene. Det er dermed opp til løyvemyndighetens skjønn om de vil gi slik dispensasjon eller ikke. Det innebærer også at dispensasjonspraksis kan variere fra fylke til fylke, som en konsekvens av at det kan være ulike forhold i fylkene som gjør at vurderingene om å gi dispensasjon er ulike.

Jeg viser videre til at for tilfeller der løyvemyndigheten ikke gir dispensasjon fra kravet om drosjeløyve, er det nylig innført en bestemmelse i yrkestransportforskriften § 52 f bokstav c) som gir løyvemyndigheten adgang til å gi dispensasjon fra sentraltilknytningsplikten for blant annet aktører som driver småskala reiselivsbedrifter. Denne bestemmelsen trådte ikraft 1. mars 2025.

Selv om reiselivsaktørene i utgangspunktet ikke ønsker å drive regulær drosjevirksomhet, vil virksomheten enkelte steder komme i konkurranse med aktører i drosjenæringen. Uten reiselivsaktørene ville noe av transporten de driver kunne vært utført av aktører med drosjeløyve. På denne bakgrunn mener jeg det er rimelig at spørsmål knyttet til dispensasjon blir avgjort av løyvemyndigheten lokalt.

Jeg mener på denne bakgrunn at aktører i såkalte småskala reiselivsbedrifter er godt ivaretatt med løyvemyndighetens adgang til å gi dispensasjon fra kravet om drosjeløyve, og eventuelt fra kravet om sentraltilknytningsplikt når fritak fra kravet om drosjeløyve ikke gis.