Skriftlig spørsmål fra Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) til finansministeren

Dokument nr. 15:1588 (2024-2025)
Innlevert: 13.03.2025
Sendt: 14.03.2025
Besvart: 20.03.2025 av finansminister Jens Stoltenberg

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp)

Spørsmål

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp): Sparebankutvalget vurderte fire ulike modeller for fremtidig kapitalstruktur i sparebanker. Av disse ble modell 3 anbefalt av utvalget, mens Finans Norge i sitt høringssvar har antydet at modell 2 er et bedre alternativ.
Kan statsråden redegjøre for hvilke fordeler og ulemper hver av disse modellene har generelt og for sparebankene spesielt?

Begrunnelse

I sin utredning vurderer sparebankutvalget modell 2 i avsnitt 15.2.3 og modell 3 i avsnitt 15.2.4. Utvalget selv anbefaler modell 3. Finans Norge kommer imidlertid i et fyldig høringssvar med flere innvendinger mot denne modellen. Et sted skriver Finans Norge følgende: "Finans Norge anser, og kun som en subsidiær vurdering, at alternativet der dagens kapitalstruktur videreføres – mens prioritetsrekkefølgen endres – utgjør en enklere og mer transparent og fleksibel løsning enn utvalgets foretrukne eierandelsmodell". Dette tilsvarer etter hva jeg kan skjønne, sparebankutvalgets modell 2. Sparebankutvalget skriver om sin modell 2 at "en slik løsning tilfredsstiller kravet om at eierandelskapitalen må ta tap i samme utstrekning som andre egenkapitalklasser", noe som også må innebære at den svarer på EBAs innvending mot egenkapitalbeviset. I arbeidet med å finne en løsning som svarer på ulike kryssende hensyn på en best mulig måte, mener jeg derfor det vil være naturlig at finansministeren gjør en grundig vurdering av modell 2, som potensielt synes å kunne representere et akseptabelt utfall for flere aktører.

Jens Stoltenberg (A)

Svar

Jens Stoltenberg: Sparebankutvalget har i NOU 2024: 22 vurdert fire alternative modeller for kapitalstrukturen i norske sparebanker:
1) Begrensninger i adgangen til å dele ut utbytte med hensikt å bygge opp utjevningsfondet.
2) Endring i prioritetsrekkefølgen innenfor gjeldende regelverks- og kapitalstruktur.
3) Endring i prioritetsrekkefølgen kombinert med forenklinger i regelverket og kapitalstrukturen. Dette alternativet blir heretter omtalt som «eierandelsmodellen».
4) Omdanning av grunnfondskapitalen til eierandelskapital slik at banken består av 100 pst. eierandelskapital.

Det fremgår av avsnitt 15.2.1 Sparebankutvalgets utredning at utvalget har lagt følgende kriterier til grunn i vurderingen av de ulike alternativene:

• «Regelverket må sikre at egenkapitalen i norske sparebanker oppfyller kravene til ren kjernekapital i henhold til CRR.
• Regelverket bør så langt mulig bestå av oversiktlige regler som gir klarhet om rettsforholdene.
• Regelverket bør legge til rette for forutsigbarhet ved gjennomføring av strukturendringer, kapitalinnhentinger mv., og det må være basert på likebehandling mellom eierandelskapital og grunnfondskapital.»

Sparebankutvalgets vurdering er, med visse forbehold knyttet til modell 1, at alle de fire modellene vil kunne sikre at egenkapitalen i norske sparebanker oppfyller kravene til ren kjernekapital i henhold til kapitalkravsforordningen (CRR). Sparebankutvalgets nærmere vurdering av de fire alternativene fremgår av avsnitt 15.2.2 (begrensninger i adgangen til å dele ut utbytte), avsnitt 15.2.3 (endringer i prioritetsrekkefølgen), avsnitt 15.2.4 (eierandelsmodellen), og avsnitt 15.2.5 (ren egenkapitalbevisbank som alternativ til aksjebank).
Når det gjelder «modell 2» (kun endringer i prioritetsrekkefølgen), skriver Sparebankutvalget:

«Selv om en endring i reglene for tapsdekning og prioritet vil gjøre at regelverket tilfredsstiller kravene i CRR, er det likevel flere ulemper ved løsningen. Etter utvalgets syn fjerner ikke en endring av prioritetsrekkefølgen de utfordringene man har sett i gjeldende regelverk når det kommer til likebehandling av to kapitalklasser som i sin form har ulik struktur, se kapittel 10. I tillegg fremstår en slik løsning som mindre intuitiv, ved at det for en av kapitalklassene skilles mellom vedtektsfestet kapital og annen kapital, mens det for den andre kapitalklassen i praksis ikke er et slikt skille. Det vises i denne sammenheng også til kompleksiteten som følger av at ‘eierbrøken’ bestemmes av størrelsen på ulike fond til enhver tid, og ikke kan avledes av hhv. vedtektsfestet grunnfondskapital og vedtektsfestet eierandelskapital. For å unngå unødig kompleksitet, bør fordelte og ufordelte egenkapitalposter ha en klar funksjon. Det har de i dag, men behovet for enkelte av dagens egenkapitalposter faller etter utvalgets syn bort dersom kapitalklassene skal ha lik prioritet.
Dersom det er ønskelig å løse CRR-problematikken ved å gjøre endringer i prioritetsrekkefølgen, mener utvalget at man samtidig bør sørge for at grunnfondskapitalen og eierandelskapitalen struktureres likt. Lik struktur på de to kapitalklassene vil etter utvalgets syn gi et vesentlig enklere regelverk og bidra til at flere av problemstillingene knyttet til dagens regelverk bortfaller. Utvalgets forslag til en slik løsning omtales nærmere i punkt 15.2.4 under navnet ‘eierandelsmodellen’.»

I Sparebankutvalgets begrunnelse for at utvalget foretrekker modell 3 (eierandelsmodellen), fremgår det at utvalget har vært opptatt av å finne en modell som ikke bare sikrer at egenkapitalen oppfyller kravene i CRR, men som også ivaretar de øvrige kriteriene som utvalget har vært opptatt av. Utvalget skriver i avsnitt 15.2.4.1:

«Utvalgets vurdering er at mange av problemstillingene som oppstår i ulike sammenhenger etter dagens regelverk (se kapittel 10), har sammenheng med at eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen har ulik oppbygging. Mens eierandelskapitalen omfatter vedtektsfestet eierandelskapital, overkursfond og utjevningsfond, er det for grunnfondskapitalen i utgangspunktet kun én post for både innskutt og opptjent egenkapital (dvs. grunnfondet), dog slik at grunnfondskapitalens andel av overkurs skal føres til et eget fond (kompensasjonsfond). I tillegg kan bankene ha et gavefond som del av grunnfondskapitalen.
Det er først og fremst reglene om at tapsdekning i egenkapitalbevisbanker ikke nødvendigvis skjer forholdsmessig mellom eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen som er problematisk i forhold til CRR. Samtidig bidrar ulik struktur for eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen til å komplisere regelverket, og gjør at det kan oppstå uklarheter og misforståelser om anvendelsen av reglene i finansforetaksloven mv. Utvalget foreslår derfor at grunnfondskapitalen struktureres tilsvarende som eierandelskapitalen med pari passu tapsabsorbering og prioritet. Dermed blir strukturen enklere og mer sammenlignbar med strukturen i et aksjeselskap/allmennaksjeselskap. En slik modell vil gjøre at man unngår mange av problemstillingene som er oppstått som følge av uklarheter i regelverket.»

Departementet må i den videre oppfølgingen av Sparebankutvalgets utredning gjøre en selvstendig vurdering av kapitalstrukturen i sparebanker. I denne vurderingen vil departementet også ta i betraktning alle høringsinnspillene som er kommet inn. Jeg kan ikke foregripe utfallet av departementets vurdering av utvalgets modeller.