Abid Raja (V): Vil statsråden si seg fornøyd med kartleggingen av internatskolene eiet og drevet av Misjonssambandet, som konkluderer med at myndighetene ikke har noe ansvar for skjebnene til misjonærbarna som er kommet frem for alvor det siste året, eller vil statsråden bidra til at misjonærbarna får en verdig avslutning på uretten de har vært utsatt for?
Begrunnelse
I mer enn 60 år har Misjonssambandet drevet skoler i utlandet og mange av elevene ved disse skolene har bodd på internat. Støttegruppen «Sendt bort» tok kontakt med meg i fjor og fortalte om grove overgrep som fant sted på disse internatskolene. Jeg fikk høre om grov omsorgssvikt og dårlig oppfølging av elevene, mens foreldrene drev misjonsarbeid i andre deler av landet eller i andre land. Etter at jeg fikk løftet denne saken i Stortinget bestilte daværende barne- og familieminister Kjersti Toppe en kartlegging av statens ansvar for oppfølging av disse skolene. Skolene har mottatt statsstøtte og mitt ønske var at en slik kartlegging skulle komme til bunns i omfanget av tilskudd og tilsyn ved disse skolene.
Nylig kom endelig Kunnskapsdepartementet med resultatet av kartleggingen. Oppsummert konkluderer kartleggingen med at staten kun har funnet dokumentasjon på tre tilsyn i en 40 års periode og at de få tilsynene som har vært ikke har avdekket kritikkverdige forhold med skolene som har fått støtte. Men mer interessant er funnet om at også drift av internater (innlosjering av barn) har mottatt statsstøtte, uten at internatene i tilknytning til skolene har vært under tilsyn. Det begrunnes i at det er skolene som har mottatt statsstøtten og ikke internatene, noe kartleggingen har vist er feil. Kartleggingen understreker at man ikke skal se bort fra at statlige midler har blitt brukt til å finansiere noen av internatene. Dette er helt nytt. Det lille som har kommet frem viser med andre ord at staten ukritisk har støttet en ordning om å sende barna bort fra sine foreldre.
Misjonssambandet har innrømmet omsorgssvikt og etablert en erstatningsordning for de som opplevde omsorgssvikt i relasjon til disse skolene. Jeg har selv hatt samtaler med tidligere misjonærbarn som forteller om en tapt barndom. Noen av disse sliter selv i dag med å leve gode liv med den bagasjen de bærer på. Omsorgssvikt har forekommet og at det er sannsynlig at staten har finansiert denne organiseringen rundt og ikke har hatt oversikten over hva pengene har gått til, er alvorlig.
Kartleggingen gir ikke mye informasjon og lar det henge i luften om staten burde ha visst om overgrep og om staten tar på seg ansvaret for finansieringen av institusjonene som stod bak omsorgssvikten.