Skriftlig spørsmål fra Helge André Njåstad (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:1557 (2024-2025)
Innlevert: 11.03.2025
Sendt: 11.03.2025
Besvart: 14.03.2025 av justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen

Helge André Njåstad (FrP)

Spørsmål

Helge André Njåstad (FrP): Med bakgrunn i avslaget på stiftelsen Rettferds avslag på søknad om tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak for 2025, kan statsråden på generelt grunnlag definere hva hen vurderer for å være materielt sett nok til å sies at denne «plikten» har et faktisk innhold for brukerne av offentlige tjenester, herunder eventuelle tiltak for å presisere hva som forventes av offentlig forvaltning og hjelpeapparat?

Begrunnelse

I et avslag på søknad fra Stiftelsen Rettferd om tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak for 2025, begrunner Sivilrettsforvaltningen avslaget blant annet med at juridisk bistand i NAV-saker i utgangspunktet skal avhjelpes gjennom forvaltningens veiledningsplikt. Dette er en begrunnelse som brukes i svært mange sammenhenger, men ikke er dekkende for virkeligheten. Ordet «plikt» har i realiteten liten eller ingen materiell betydning.
NOU 2019:5 peker på at veiledningsplikten må avveies mot ressursbruk, noe som i praksis fører til at veiledning ikke blir prioritert. Dette skaper et system hvor de som har størst behov for hjelp, ofte står uten reell bistand. Allerede i 2008 konkluderte Difi i en rapport med at veiledningsplikten i mange tilfeller ikke fungerer, både på grunn av manglende kompetanse og kapasitet i forvaltningen.
For de mest sårbare gruppene, slik som personer som for eksempel. ikke behersker norsk godt nok eller har psykisk uhelse, er veiledningsplikten i dag nærmest ubrukelig og har vært det lenge.
Når Sivilrettsforvaltningen argumenterer for at behovet for juridisk bistand i NAV-saker skal dekkes av forvaltningens veiledningsplikt, blir dette et argument som i realiteten fratar mennesker retten til nødvendig juridisk bistand.

Astri Aas-Hansen (A)

Svar

Astri Aas-Hansen: Stortinget har for 2025 bevilget omtrent 80,9 millioner kroner til tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak, jf. Prop. 1 S (2024-2025) kap. 470, post 72 og Innst. 6 S (2024-2025). Tilskuddene tildeles gjennom utlysning og søknad etter forskrift 10. desember 2020 nr. 2676 om tilskudd til spesielle rettshjelptiltak. Formålet med ordningen er å legge til rette for kostnadseffektive rettshjelpstilbud rettet mot særlig utsatte grupper og mennesker i en spesielt vanskelig situasjon, som opplever at terskelen for å oppsøke ordinær juridisk bistand er høy, jf. forskriften § 1. De årlige bevilgningene dekker ikke det totale beløpet de ulike tiltakene søker om. Etter forskriften § 8 tildeler Statens sivilrettsforvaltning tilskudd etter en skjønnsmessig vurdering av i hvilken grad formålet som det er søkt om tilskudd til, bidrar til å oppfylle formålet med tilskuddsordningen. Statens sivilrettsforvaltnings vedtak om tildeling av tilskudd kan påklages, og Justis- og beredskapsdepartementet er klageinstans, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd.
Spørsmålsstiller opplyser om at Stiftelsen Rettferd har søkt om tilskudd og fått avslag på søknaden. Dette er ikke noe jeg uttaler meg om her. En eventuell klage over et avslag på en søknad om tilskudd vil bli behandlet av departementet på vanlig måte.
Jeg forstår imidlertid spørsmålet slik at det også gjelder hva forvaltningens veiledningsplikt innebærer på et mer generelt grunnlag. Etter forvaltningsloven § 11 har et forvaltningsorgan en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt saksområde. Forvaltningsorganet skal av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning i en konkret sak. Etter forespørsel fra en part, skal forvaltningsorganet blant annet gi veiledning om hvilke regler som gjelder på det aktuelle saksområdet, saksbehandlingen og hvilke faktiske omstendigheter som særlig kan få betydning for utfallet av saken. Plikten til å gi veiledning om disse spørsmålene gjelder generelt for alle forvaltningsorganer, og jeg er ikke enig med representanten i at plikten ikke er reell. Det er riktig at det følger av forvaltningsloven § 11 første ledd tredje punktum at omfanget av veiledning må tilpasses det enkelte forvaltningsorganets situasjon og kapasitet. I denne vurderingen skal det imidlertid også legges vekt på sakens karakter og viktighet og behovene til den som ber om veiledning. I den grad det er nødvendig å foreta prioriteringer mellom ulike oppgaver, kan dette ikke medføre at forvaltningen generelt lar være å gi veiledning, eller at veiledningsplikten nedprioriteres på en slik måte at det særlig går ut over sårbare grupper, for eksempel personer som ikke behersker norsk eller som av ulike grunner ikke er i stand til å skaffe seg informasjon gjennom ulike digitale løsninger som generell veiledning på nettsider, selvbetjeningsløsning og chat-verktøy. Dette følger både av gjeldende rett og av Forvaltningslovutvalgets forslag i NOU 2019: 5. Under høringen av utvalgets forslag påpekte flere høringsinstanser at det bør fremkomme tydeligere av loven at den enkeltes behov for veiledning står sentralt i vurderingen av hvor omfattende veiledning som må gis. Dette er spørsmål departementet vil vurdere nærmere i forslaget til ny forvaltningslov som legges frem for Stortinget før påske.