Begrunnelse

Med krig i Europa, sabotasje på infrastruktur, uforutsigbar ledelse i det hvite hus og usikkerhet når det gjelder hvordan andre hendelser vil påvirke Norge, bør vi planlegge for hvordan vi sikrer et robust og godt samfunn. I tillegg påvirker også klimaendringene dyrkningsmuligheter, forsyningssikkerhet og infrastruktur mer og mer for hvert år, og det er stor usikkerhet for hvordan dette vil utvikle seg i årene som kommer.
På 1940-tallet og i andre krevende historiske perioder var det mer vanlig at mange i områdene rundt Oslo hadde kjøkkenhager eller at man kunne reise til slekt som drev gård, og slik spe på et magert kosthold. I dag har færre som bor i Akershus slike muligheter. I Akershus bor man tettere og befolkningen i Osloregionen har mangedoblet seg, noe som gjør oss mer sårbare. Dyrkingskunnskapen i befolkningen er sterkt svekket og overlatt til eksperter. I en normalsituasjon er dette kanskje rasjonelt, men dette bidrar til økt sårbarhet nå dersom det skulle bli en situasjon hvor matforsyning er mer usikker.
Det er veldig ulikt hva som finnes av skolehager, og de fleste i befolkningen har lite kunnskap om hvordan man kan dyrke egne grønnsaker. En generell styrking av norsk selvforsyning innen landbruket er viktigere enn noen gang, men det vil også være viktig å støtte opp om hagebruk, parseller, andelslag, urban dyrking og annet som i en gitt situasjon kan skaleres opp og kobles til frøbanker og utstyrsutlånsordninger. Det er viktig å opprettholde dyrkingskunnskapen i befolkningen, som kan supplere kostholdet vårt om det skulle bli behov. Det bør også vurderes hvordan mindre offentlige arealer kan tilgjengeliggjøres for dette.
Selv om det ikke er noen hovedsak, vil vi også minne om at slike dyrkingsprosjekter også vil ha en positiv funksjon for livskvalitet, folkehelse og støtte til annet biologisk mangfold.