Skriftlig spørsmål fra Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:1444 (2024-2025)
Innlevert: 02.03.2025
Sendt: 03.03.2025
Besvart: 10.03.2025 av landbruks- og matminister Nils Kristen Sandtrøen

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V)

Spørsmål

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V): Hva vil statsråden foreta seg for å sikre at dyr som ikke er omfattet av viltloven eller dyrevelferdsloven, tas hånd om ved skade eller sykdom?

Begrunnelse

I mitt spørsmål om temaet til tidligere statsråd viste hun til at hun var kjent med problemstillingen og at temaet ville bli adressert i Dyrevelferdsmeldingen. Temaet er ikke adressert i meldingen.
Flere kommuner har avviklet viltnemdene sine og leier inn tjenester ved behov, for å dekke forpliktelsene etter viltloven. Tidligere tok ofte viltnemndene ansvar for dyr som ikke faller inn under deres mandat.
Dyrevelferdsloven hjemler husdyreieres ansvar overfor egne dyr med mulighet for straffesanksjon. Viltloven hjemler kommunenes ansvar for skadet storvilt og rovfugl, men vi har ingen tilsvarende ansvarsfesting for viltlevende smådyr og småfugl.
Hvis man finner et skadet viltlevende dyr som ikke er omfattet av viltloven, er det ingen offentlig instans som har ansvar for å hjelpe disse eller frakte de til veterinær. Dette ansvaret påligger etter dyrevelferdsloven hos vanlige folk uten dyrefaglig kompetanse. Dette gjelder også avlivning.
Ofte er det ikke praktisk mulig, enten fordi man ikke får tak i dyret, fordi man ikke har fysisk eller praktisk mulighet til å hjelpe det, eller ikke har en metode for å gi det en human død. I tillegg er det et smittevernaspekt i det; folk har ofte ikke den nødvendige kompetansen til å håndtere syke/smittefarlige dyr.
I praksis blir man ofte sendt i sirkel mellom politiet, mattilsynet og kommunen hvis man ber om hjelp til å fange inn og hjelpe et skadet dyr. Hvis du varsler, så er det ingen garanti for at noen vil ta ansvar og følge opp varselet.
Dette lovtomme rommet fører til unødig stress, redsel, skade og smerte hos dyr som burde fått hjelp eller fått slippe. Retten til faktisk hjelp burde gjelde for ALLE dyr.
I mange tilfeller er det frivillige organisasjoner som påtar seg disse redningsoppdragene. Tidligere denne uken fikk eksempelvis dyrebeskyttelsen Norge avdeling Mandal inn en svært skadet svane med store smerter, jf. https://www.l-a.no/nyheter/i/pPEB1X/skadet-svane-funnet-paa-lambertstranda
Disse organisasjonene påtar seg disse viktige oppdragene som regel uten offentlig økonomisk støtte. Slike organisasjoner finnes heller ikke over alt.

Nils Kristen Sandtrøen (A)

Svar

Nils Kristen Sandtrøen: Innledningsvis vil jeg påpeke at dyrevelferdsloven gjelder for alle levende pattedyr, fugler, krypdyr, amfibier, fisk, tifotkreps, blekksprut og honningbier. Viltloven gjelder for alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr.
Som representanten viser til i sin begrunnelse for spørsmålet, er det ingen statlig etat som er gitt ansvar for å ta hånd om alle dyr i naturen ved skade eller sykdom. Det er derfor pålagt alle og enhver en generell hjelpeplikt etter dyrevelferdsloven. Hjelpeplikten omfatter også ville dyr. Den enkeltes hjelpeplikt er å gi så god hjelp som vedkommende har mulighet for ut fra egne forutsetninger. I enkelte situasjoner vil det være nærliggende å be andre om hjelp fordi vedkommende er i nærheten, har kunnskap, disponerer bil, eller lignende. Hjelpeplikten kan da bestå i å få tak i person kompetent til avliving, eller bringe dyret til veterinær.
Dyrehelsepersonell har som enhver annen en selvstendig hjelpeplikt etter denne bestemmelsen. I tillegg har dyrehelsepersonell hjelpeplikt etter dyrehelsepersonelloven § 14 når de blir anmodet om å yte hjelp. Forskrift om godtgjørelse for nødhjelp til dyr skal bidra til at syke, skadde og hjelpeløse dyr får nødhjelp ved å fastsette en passende godtgjørelse for dyrehelsepersonell som yter slik hjelp. Ordningen kan blant annet brukes til nødhjelp til viltlevende dyr og dyr uten kjent eier eller innehaver. Formålet med nødhjelpen er først og fremst å spare dyret for unødvendige lidelser, ikke å redde livet til dyret.
Kravet til hjelpeinnsats må sees i sammenheng med faren for påkjenninger og belastninger for dyret. Varige og intense påkjenninger og belastninger vil kunne tilsi stor innsats. Hjelpeplikten vil i mange tilfeller også kunne oppfylles ved å varsle dyreholder (dersom kjent), politiet eller kommunen.
I tilfeller der et stort antall ville dyr er utsatt for sykdom eller skade utenom det normale (for eksempel oljesøl), kommer varslingsplikten etter § 5 til anvendelse. Aktuelle myndigheter må da vurdere om det skal iverksettes tiltak, og hvem som er ansvarlig for gjennomføringen.