Skriftlig spørsmål fra Une Bastholm (MDG) til kommunal- og distriktsministeren

Dokument nr. 15:1381 (2024-2025)
Innlevert: 24.02.2025
Sendt: 24.02.2025
Besvart: 03.03.2025 av kommunal- og distriktsminister Kjersti Stenseng

Une Bastholm (MDG)

Spørsmål

Une Bastholm (MDG): NRK har vist at strandsonen i Norge bygges ned i høyt tempo. Miljøministeren sier til NRK at han syns dette er “synd” og at det i dag gis for mange dispensasjoner. Han sier også at han vil vurdere strengere tiltak.
Hvor mye mer av strandsonen må være nedbygget før regjeringen gjør tiltak for å skjerpe kommunenes dispensasjonspraksis, inkludert å be stastforvalteren om å gripe inn oftere for å beskytte strandsonevernet og allemannsretten?

Begrunnelse

NRK har avdekket at så mye som 9 000 fotballbaner med strandsone er bygget ned de siste 20 årene. Utfra statsrådens svar er det imidlertid svært uklart hva som skal til for at regjeringen iverksetter strengere tiltak.
Det er allerede godt dokumentert at nedbyggingen av strandsonen i Norge er ute av kontroll. Et eksempel på dette er at Sivilombudsmannen i 2021 undersøkte hvordan tre kommuner håndterer søknader om dispensasjon fra kommunens planer til bygging i strandsonen, og fant at så mye som 85 prosent av søknadene om dispensasjon ble innvilget (til sammen 750 dispensasjoner på tre år). Flertallet av vedtakene var ifølge Sivilombudsmannen “mangelfulle, begrunnet med ulovlige hensyn, eller begrunnet med hensyn som har liten vekt”

Kjersti Stenseng (A)

Svar

Kjersti Stenseng: Det følger av plan- og bygningsloven at bruk og vern av arealer i Norge skal styres gjennom arealplaner, og ikke gjennom dispensasjoner. Dette gjelder også i strandsonen. Vern eller utbygging av strandsonen styres derfor i hovedsak gjennom arealplaner. Det er derfor ikke slik at dispensasjoner etter plan- og bygningsloven har ført til nedbygging av 9 000 fotballbaner med strandsone over de siste 20 år. I enkelte tilfeller vil det være mulig å dispensere fra arealplaner og bestemmelser i plan- og bygningslovgivningen, men vilkårene er strenge. Dispensasjon kan derfor betraktes som en praktisk sikkerhetsventil. Bakgrunnen for at det kan være behov for å gi dispensasjon i noen tilfeller er blant annet at forutsetningene for en arealplan kan endre seg over tid. For mindre tiltak vil det kunne være unødvendig ressurskrevende å gjennomføre en planendring. Dette gjelder blant annet der avviket fra gjeldende plangrunnlag i seg selv ikke er omstridt eller kontroversielt. I strandsonen vil dette for eksempel kunne være aktuelt ved mindre tiltak på eksisterende bebyggelse. Å ivareta allmenne interesser i strandsonen er en nasjonal interesse, og regjeringen vil sikre denne allemannsretten. I denne sammenheng er statsforvalteren en garantist for å sikre lovligheten i kommunale dispensasjonsvedtak etter plan- og bygningsloven. Statsforvalteren skal blant annet påse at nasjonale og viktige regionale interesser ikke blir vesentlig tilsidesatt. Dersom en kommune gir dispensasjon i strid med disse interessene, kan statsforvalteren klage på kommunens dispensasjonsvedtak. Jeg har tillit til at statsforvalteren både veileder om og tar ansvar for å ivareta nasjonale interesser i enkeltsaker om dispensasjon. De fleste kommuner er godt kjent med de strenge vilkårene for å kunne gi dispensasjon, og må også ta et selvstendig ansvar for å sikre at kommunale vedtak er i tråd med regelverket. Både statsforvalteren, fylkeskommunen og departementet må fortsatt bidra med kunnskap og veilede kommunene. Jeg mener likevel at lovens regler om dispensasjon er tilfredsstillende. Det er den enkelte kommune som er planmyndighet og som tar beslutninger om arealbruken i kommunen. Dette gjelder også i strandsonen. Jeg forventer at kommunene respekterer byggeforbudet i 100-metersbeltet, og at de legger de statlige planretningslinjene for differensiert forvaltning av strandsonen til grunn for sin planlegging. Dette innebærer at det i områder med stort utbyggingspress skal være en streng håndheving av forbudet mot bygging i strandsonen. I områder med lite utbyggingspress og mye tilgjengelig strandsone, kan det i større grad godkjennes nye tiltak enn i områder som har lite tilgjengelig strandsoneareal og stort utbyggingspress. Tiltak i 100-metersbeltet må likevel alltid vurderes mot hensynet til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser.