Begrunnelse

Personer i aktiv rus er én av de mest voldsutsatte gruppene i Norge, men er ifølge Bufdirs statistikk likevel den gruppen som oftest blir avvist fra krisesentre. I 2020 og 2021 sa tolv krisesentre ja til å ta imot kvinner i aktiv rus. I 2023 sa bare ni krisesentre ja til å ta imot kvinner i aktiv rus. Også for menn har situasjonen blitt forverret.
De fleste krisesentre vurderer i hvert enkelt tilfelle. Fordi man ikke vet hvem som tar imot og stadig færre sier uforbeholdent ja, risikerer rusavhengige voldsofre å møte en stengt dør når de ber om beskyttelse mot vold. Dette bryter med Norges sikringsansvar.
Personer i aktiv rus trenger egne krisesentre eller egne steder i tilknytning til eksisterende krisesentre. Tilbudet deres må være separat fra andre tilbud, både av hensyn til andre beboere som ikke ønsker å bo sammen med noen som ruser seg, men også fordi de trenger et annet tilbud. Regjeringen har i flere omganger lovet å forbedre tilbudet for personer med rusavhengige som er utsatte for vold, men fremdeles har det ikke skjedd noe.
I Meld. St.4 (2022-2023) skrev regjeringen at arbeidet med å tilby gruppen et krisesentertilbud skulle sees i sammenheng med forebyggings- og behandlingsreformen. Da St. Meld. 5 Trygghet, verdighet og fellesskap – Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet del I (2024-2025) kom, ble det vist til arbeidet med en ny krisesenterlov. Denne loven venter vi fremdeles på.
Daforslaget til krisesenterlov var på høring i 2024, hadde departementet tatt inn en formulering i §3: «Viss tilrettelegging ikkje er mogleg, skal kommunen sørgje for likeverdige alternative butilbod for brukarar som ikkje kan nytte butilbodet ved krisesenteret.» Det er likevel en fare for at dette blir en hvilepute for kommunene slik at personer med rusavhengighet blir henvist til andre kommunale tilbud som ikke har ulike tilbud for kvinner og menn, og som ikke har samme kompetanse på hva voldsofre trenger. Departementet foreslo heller ikke å endre formuleringen om at kommunene «så langt råd er» skal tilrettelegge slik at individuelle behov blir ivaretatt. Dette er en formulering som ifølge NIM gir kommunene handlingsrom til å nedprioritere krisesentertilbudet til visse grupper.