Skriftlig spørsmål fra Erlend Wiborg (FrP) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1298 (2024-2025)
Innlevert: 18.02.2025
Sendt: 19.02.2025
Besvart: 26.02.2025 av arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna

Erlend Wiborg (FrP)

Spørsmål

Erlend Wiborg (FrP): Mener statsråden det er riktig at Norge bruker statlige midler på en tilskuddsordning som legger til rette for at EØS-borgere kan komme til Norge for å tigge, når et grunnleggende premiss for fri ferdsel i EØS er at man skal kunne forsørge seg selv?

Begrunnelse

I 2013 innførte den rødgrønne regjeringen en tilskuddsordning som gir støtte til humanitære tiltak for EØS-borgere som oppholder seg i Norge uten egne midler, ofte for å tigge. NAV annonserer nå nye midler for 2025 blant annet i nettannonser hos Aftenposten. At Norge direkte bidrar til å finansiere oppholdet til personer som ikke har rett til offentlige ytelser, er oppsiktsvekkende.
EØS-avtalen bygger på prinsippet om fri bevegelighet for arbeidstakere – ikke for personer som reiser til andre land for å tigge. Hovedregelen er at EØS-borgere som oppholder seg i Norge må kunne forsørge seg selv, men denne ordningen ser ut til å undergrave nettopp dette prinsippet. I stedet for å stille krav til selvforsørgelse, finansierer den norske staten indirekte tigging, noe som skaper store utfordringer i norske lokalsamfunn.
Tilskuddsordningen risikerer å gjøre Norge til et attraktivt reisemål for utenlandske tiggere, samtidig som kommuner og lokalsamfunn sitter igjen med de praktiske og sosiale konsekvensene. Flere byer har allerede betydelige utfordringer knyttet til tigging, både når det gjelder kriminalitet, forsøpling og utnyttelse av sårbare mennesker i organiserte nettverk. I stedet for å bruke norske skattepenger på å opprettholde denne situasjonen, burde regjeringen ta en langt mer restriktiv linje og heller sørge for å få returnert personer som er i Norge med henblikk på å tigge.
Det er grunn til å spørre hvorfor den norske staten skal bruke penger på å legge til rette for at folk fra andre EØS-land kan oppholde seg her uten midler, når det samtidig stilles krav om selvforsørgelse for norske borgere. Hva mener statsråden om denne problemstillingen, og vil regjeringen revurdere denne ordningen.

Tonje Brenna (A)

Svar

Tonje Brenna: Personer som ikke har lovlig opphold i Norge, har i utgangspunktet ikke krav på økonomisk sosialhjelp og midlertidig botilbud. Hvis en person uten lovlig opphold ikke kan sørge for livsoppholdet sitt og befinner seg i en nødssituasjon, har personen likevel rett på økonomisk sosialhjelp og midlertidig botilbud i en kort periode. Kommunen har dessuten en hjelpeplikt overfor personer i en nødssituasjon, også utover den lov- og forskriftsregulerte plikten til å yte hjelp som følger av sosialtjenesteloven. Norges forpliktelser i henhold til internasjonale konvensjoner gjelder for alle som oppholder seg i landet.
Formålet med tilskuddsordningen til humanitære tiltak rettet mot EØS-borgere som kommer til Norge for å tigge, er å bedre humanitære forhold for de uten egne midler og uten rett til offentlige ytelser. Frivillige organisasjoner og kommuner kan søke om tilskudd til etablering og drift av akuttovernatting, sanitærtilbud og andre humanitære tiltak. Det legges til grunn at kommunene samarbeider med organisasjonene som mottar tilskuddsmidler. Det følger av tilskuddsregelverket for ordningen at tiltakene ikke skal fremme tigging.
Ifølge en evaluering av ordningen fra 2018 (NOVA Notat 2/2018) var antallet tiggere stabilt eller synkende de fleste stedene i perioden fra tiltakene fikk statlig støtte første gang til evalueringen ble gjennomført, og det pekes på at det kom tiggere til Norge før tiltakene ble igangsatt. Dette kan ifølge evalueringsrapporten tyde på at tiltakene i seg selv ikke bidrar til å opprettholde eller på andre måter forsterke tiggingen.
Tilskuddsordningen ble etablert i 2013 for å ivareta en situasjon der det kom mange til Norge for å tigge. Dette var en stor endring som kommunene ikke hadde planlagt for, og det var behov for raskt å etablere tilbud. Etter at ordningen ble etablert har situasjonen vært mer forutsigbar for kommunene enn den var da ordningen kom på plass i 2013.