Hanne Benedikte Wiig (R): Kan statsråden redegjøre for hvorvidt normeringsfaktoren i tallgrunnlaget for jordbruket gjelder etter 2027 i form av et krone- eller prosentpåslag, og hvis sistnevnte gjelder hvordan dette kan forsvares?
Begrunnelse
Normeringsfaktoren i tallgrunnlaget for jordbruket er et omstridt tema. Den opprinnelige normeringen fra Meld. St. 11 (2023-2024) var i form av et påslag på bondens inntekt med 20%. Altså om en bondes faktiske vederlag til arbeid og egenkapital (VEAK) er på 500.000, vil normeringen blåse opp denne summen til 600.000.
Begrunnelsen for dette er at en del gårdbrukere etter regjeringens syn ikke utnytter inntektsmulighetene godt nok, og at dette skal tas høyde for ved å legge et påslag på gårdbrukerne. Den andre siden av bildet er selvsagt at de bøndene som faktisk inntektsoptimaliserer rammes uten grunn.
Om normeringen i det nye foreslåtte tallgrunnlaget også tar utgangspunkt i prosent vil dette ha eksponentielt skadelige følger grunnet inflasjon. Siden den normerte summen utgjør stadig større verdier for hvert år som går, vil det reelle inntektsgapet øke tilsvarende.
Hvilke tall man bruker endrer naturligvis resultatet, men her er et enkelt eksempel.
Legger man til grunn en 3,5% inntektsøkning og framskriver utviklingen av normert VEAK og unormert VEAK, vil inntektsgapet øke ytterligere for hvert år, altså en renters rente effekt.
Om den unormerte VEAK skulle vært 500.000 i 2025, og den normerte VEAK da ligger på 600.000 kroner, vil dette utvikle seg til å bli henholdsvis 994.894 og 1.193.873 kroner i 2045. På 20 år har altså differansen mellom den unormerte og normerte VEAK økt med nærmere 100.000 kroner for den enkelte bonde.
Ser man til Totalkalkylen for jordbruket og deres budsjettering for året 2024 kan man fort regne ut at den totale effekten av normering for jordbruket som helhet blir 2 822 008 000 kroner. Forsøker man å framskrive dette skjønner man at summen fiktive penger i næringen blir kolossal.