Skriftlig spørsmål fra Hanne Benedikte Wiig (R) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:1174 (2024-2025)
Innlevert: 10.02.2025
Sendt: 11.02.2025
Besvart: 19.02.2025 av landbruks- og matminister Nils Kristen Sandtrøen

Hanne Benedikte Wiig (R)

Spørsmål

Hanne Benedikte Wiig (R): Kan statsråden redegjøre for hvorvidt normeringsfaktoren i tallgrunnlaget for jordbruket gjelder etter 2027 i form av et krone- eller prosentpåslag, og hvis sistnevnte gjelder hvordan dette kan forsvares?

Begrunnelse

Normeringsfaktoren i tallgrunnlaget for jordbruket er et omstridt tema. Den opprinnelige normeringen fra Meld. St. 11 (2023-2024) var i form av et påslag på bondens inntekt med 20 %. Altså om en bondes faktiske vederlag til arbeid og egenkapital (VEAK) er på 500 000, vil normeringen blåse opp denne summen til 600 000.
Begrunnelsen for dette er at en del gårdbrukere etter regjeringens syn ikke utnytter inntektsmulighetene godt nok, og at dette skal tas høyde for ved å legge et påslag på gårdbrukerne. Den andre siden av bildet er selvsagt at de bøndene som faktisk inntektsoptimaliserer rammes uten grunn.
Om normeringen i det nye foreslåtte tallgrunnlaget også tar utgangspunkt i prosent vil dette ha eksponentielt skadelige følger grunnet inflasjon. Siden den normerte summen utgjør stadig større verdier for hvert år som går, vil det reelle inntektsgapet øke tilsvarende.
Hvilke tall man bruker endrer naturligvis resultatet, men her er et enkelt eksempel.
Legger man til grunn en 3,5 % inntektsøkning og framskriver utviklingen av normert VEAK og unormert VEAK, vil inntektsgapet øke ytterligere for hvert år, altså en renters rente effekt.
Om den unormerte VEAK skulle vært 500 000 i 2025, og den normerte VEAK da ligger på 600 000 kroner, vil dette utvikle seg til å bli henholdsvis 994 894 og 1 193 873 kroner i 2045. På 20 år har altså differansen mellom den unormerte og normerte VEAK økt med nærmere 100 000 kroner for den enkelte bonde.
Ser man til Totalkalkylen for jordbruket og deres budsjettering for året 2024 kan man fort regne ut at den totale effekten av normering for jordbruket som helhet blir 2 822 008 000 kroner. Forsøker man å framskrive dette skjønner man at summen fiktive penger i næringen blir kolossal.

Nils Kristen Sandtrøen (A)

Svar

Nils Kristen Sandtrøen: Bønder er selvstendig næringsdrivende, og har både ansvar for og påvirkning på egen inntekt. Normeringsfaktoren skal ta hensyn til at det er stor variasjon i utnytting av inntektsmulighetene i jordbruket. Det er variasjon i årsresultatet for ganske like bruk. Man kan bidra til å oppfylle landbrukspolitiske mål også uten å maksimere inntekten fra drifta, men målet om å tette inntektsgapet må forutsette rimelig ressursutnyttelse.
I et land som Norge, med variert naturgrunnlag og ulik størrelse på ressursene som ligger til den enkelte gård, er det også både ønskelig og nødvendig at vi har variasjon i driftsformer og omfang.
Det er viktig å være klar over at normeringsfaktoren brukes kun på sektornivå. Den påvirker dermed hvor store overføringer det er behov for for å nå mål om et inntektsnivå i jordbruksoppgjøret. Normeringsfaktoren påvirker derimot ikke innretning og utbetaling av tilskudd over jordbruksavtalen. Alle typer bruk vil bidra til å oppfylle landbrukspolitiske mål. Tilskuddene over jordbruksavtalen utformes for å bidra til å nå disse målene.
Normeringsfaktoren er altså ikke et påslag på bondens inntekt, slik det hevdes i begrunnelsen for spørsmålet. Normeringsfaktoren må uttrykkes i prosent når hensikten er å ta hensyn til variasjon i økonomisk resultat og den skal brukes over tid, siden en normering i prosent utgjør relativt like mye uavhengig av inflasjonen. En normeringsfaktor på 20 prosent er en forsiktig normering sammenlignet både med opptrappingsperioden fra midt på 1970-tallet og empirien vist til i NOU 2022: 14 (2022–2023).
Med en ambisjon om å tette det gjennomsnittlige inntektsgapet er det kanskje mer grunn til å anta at den reelle variasjonen heller vil øke enn reduseres. I gjennomsnitt de siste 10 årene har 45 prosent av de personlige brukerne hatt mindre enn 10 prosent av inntekten sin fra jordbruk, ifølge SSBs skattestatistikk. Det er ikke gitt at alle driver med mål om høyest mulig overskudd fra jordbruksdrifta, og det vil det heller ikke være med en opptrappingsplan.