Skriftlig spørsmål fra Anna Molberg (H) til kultur- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:1127 (2024-2025)
Innlevert: 07.02.2025
Sendt: 07.02.2025
Besvart: 14.02.2025 av kultur- og likestillingsminister Lubna Boby Jaffery

Anna Molberg (H)

Spørsmål

Anna Molberg (H): Kan statsråden forklare hvordan pengene fra kunstavgiften fordeles og etter hvilke kriterier, og vil statsråden vurdere å endre eller avvikle kunstavgiften?

Begrunnelse

Kunstavgiften i Norge er en lovpålagt avgift på inntil 5 prosent som legges til ved salg av kunst med en verdi over 2 000 kroner, og inntektene går til Bildende kunstneres hjelpefond (BKH).
Det er imidlertid debatt rundt kunstavgiften. Noen mener den er usolidarisk og ulogisk, og at den bør avvikles. Enkelte hevder at kunstavgiften i praksis er en straffeskatt, som svekker deres salg og konkurranseevne. Det påstås også at avgiften særlig kan ramme mindre etablerte kunstaktører negativt.
På bakgrunn av dette ber jeg statsråden forklare hvilke konkrete kriterier som ligger til grunn og hvordan midlene fordeles, og hvorvidt statsråden vil endre eller avvikle avgiften.

Lubna Boby Jaffery (A)

Svar

Lubna Boby Jaffery: Kunstavgiften er et av våre eldste kunstnerpolitiske virkemidler. Stortinget vedtok i 1948 å innføre en avgift på offentlig omsetning av billedkunst. Avgiften ble satt til 3 % av omsetningssummen og ble forankret i lov om avgift på omsetning av billedkunst m.m. (kunstavgiftsloven). Hovedformålet den gangen var å hjelpe eldre, trengende kunstnere og deres etterlatte, men det ble også fra tidlig av gitt stipend til yngre kunstnere.
I 2007 ble avgiftsprosenten hevet fra 3 % til 5 %. Samtidig ble det satt en nedre grense på 2 000 kroner pr. verk før omsetningen ble avgiftspliktig. Avgiften gjelder all offentlig omsetning i Norge av kunstverk, uavhengig av hvem som selger og den betales av kjøper. I henhold til kunstavgiftsloven § 2 skal avgiften innbetales til et særskilt hjelpefond som administreres av et styre. Fondet skal brukes til støtte for kunstnere som hovedsakelig har eller har hatt sitt virke i Norge, deres etterlatte og andre formål til fremme av norsk kunst.
I dag tilfaller midlene fra kunstavgiften kunstnere og rettighetshavere gjennom kollektive og individuelle ordninger. De kollektive ordningene forvaltes av Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH), og består av stipend, andre tilskuddsordninger og kunstpriser. Den individuelle ordningen forvaltes av Billedkunst Opphavsrett i Norge (BONO) og består av vederlag som betales til kunstneren som har skapt verket som selges (følgerett). Innkreving og fordeling av midlene går under fellesbetegnelsen Kunstavgiften og er hjemlet i kunstavgiftsloven og åndsverkloven.
Siden midlene fra avgiften går inn i ulike støtteordninger ligger det også ulike kriterier til grunn for tildeling. For tiden er det 12 søkbare ordninger tilgjengelige på BKHs hjemmesider. seks av disse er forbeholdt eldre kunstnere, de resterende er aldersnøytrale. Alle ordningene har egne kriterier og treffer samlet sett et mangfold av kunstnere, både når det gjelder sjanger og kunstuttrykk og er uavhengige av politiske eller organisatoriske tilknytninger.
Lov om kunstavgift kom på plass etter at billedkunstnerne i Norge fikk gjennomslag i Stortinget for at kunstnerne burde gis rett til en andel av verdiskapingen i kunstmarkedet. I stedet for en opphavsrettslig ordning med individuelt vederlag, ønsket norske billedkunstnere en generell avgift på all omsetning av billedkunst, og med kollektiv forvaltning av midlene.
Regjeringen har med stortingsmeldingen Kunstnarkår (Meld. St. 22 (2022-2023)), framlagt for Stortinget retningen på kunstnerpolitikken framover. Der understreker vi at kunstnere, på lik linje med andre arbeidsfolk, skal ha rimelig betalt for arbeidet sitt. I forlengelsen mener vi vedtaket fra 1948 står seg: kunstnere skal ha rett til sin andel av verdiskapingen i kunstmarkedet. Kunstavgiften støtter opp under dette synet og jeg har ingen planer om å avvikle den. Det er heller ikke mitt inntrykk at dette er et sterkt ønske fra kunstfeltet selv. Tvert imot opplever jeg at de kollektive, søkbare ordningene tuftet på klare kriterier og fagfellevurdering står sterkt og nyter stor tillit blant majoriteten av norske kunstnere. Det vil imidlertid alltid være relevant å oppdatere gjeldende regelverk i tråd med både samfunnsutviklingen og utviklingen i kunstfeltet. Dette vurderes løpende av departementet og regjeringen.