Begrunnelse

Statsminister Jonas Gahr Støre uttalte nylig at Norge ikke kan si nei til alle EU-direktiv i EUs energipakke fra 2018, uten at det skaper tvil om EØS-avtalens troverdighet. Videre har både statsministeren og utenriksministeren understreket at avtalen er viktigere enn noensinne.

Selv om det ikke er rom for å si nei til alle rettsaktene i energipakken, så mener regjeringen åpenbart at det er rom for å si nei til noen. Regjeringen har derfor valgt å utsette implementeringen av ett direktiv og fire forordninger i energipakken fra 2018, til minst 2029.

Statsministeren og energiministeren har også skapt et inntrykk av at vi selv kan velge om vi vil ta inn rettsakter fra EU, uten at det har videre konsekvenser. På den annen side var det såpass viktig å ta inn tre av rettsaktene i energipakken nå, nettopp av hensyn til EØS-avtalen og samarbeidet med EU, at det var verdt å velge regjeringssamarbeidet for å få det til.

Det må bety at regjeringen vurderer det dithen at de fem gjenstående rettsaktene utfordrer norske interesser på helt andre og mer alvorlige måter enn de tre som nå skal implementeres. Hva er det, helt konkret, regjeringen mener at er problematisk med disse rettsaktene?

Basert på innholdet i forordningene og direktivet, er det vanskelig å forstå hva dette skal være. I realiteten er disse fem rettsaktene av liten betydning for Norge, slik fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet er.

Motstanderne av EU, EØS-avtalen og energisamarbeidet med Europa, tegner et bilde av energipakken som svært inngripende. Ved å utsette disse rettsaktene, bidrar regjeringen til å bekrefte bildet av disse rettsaktene som langt mer substansielle for norsk energipolitikk enn det de i realiteten er. Det er svært uheldig.