Begrunnelse

I Klassekampen (30. januar) opplyser energidepartementet at Norge (stat og kommuner) vil håve inn 19 milliarder i perioden 2025-2029 på såkalte opprinnelsesgarantier.

Ordningen formaliseres med innføringen av fornybardirektivet (2018), på tross av at regjeringsplattformen sier at ordningen skal skrotes. Den gjør det som kjent mulig for selskaper, som ikke fysisk bruker norsk, fornybar vannkraft, å kjøpe seg en "garanti" i produksjon her hjemme i Norge, selv om selve kraften i praksis går til norske husholdninger og industri.

I samme oppslag i Klassekampen står også følgende: "Staten tener ikkje berre pengar på opphavsgarantiar, fleire statlege verksemder kjøper også produktet. Både Statens vegvesen, Banenor og togselskapet Vy vel å kjøpa opp opphavsgarantiar og bruker det i rapportering på miljø og berekraft, styrka klimarekneskapen og styrka omdømme, som Banenor forklarer på sine heimesider."

Spørsmålet som da melder seg er hvor mye det offentlige taper på denne ordningen. (Det er mulig spørsmålet bør rettes nærings- eller finansministeren, ikke energiministeren.)