Begrunnelse

Norge har lange og stolte tradisjoner som kjernekraftnasjon. Vi var det sjette landet i verden som bygget en atomreaktor og IFE på Kjeller og i Halden er verdensledende på forskning knyttet til nukleær sikkerhet. Dette er også anerkjent av IAEA.

Vår ekspertise er en del av Nansen-programmet til Ukraina og i denne sammenhengen er vi stolte av vår kompetanse. I hverdagen ellers er vi ikke det.

Norge er i dag regnet som et tredjeland i EURATOM-samarbeidet. Det betyr at vi kan få lov til å være med, men institutter og universiteter må bære kostnaden selv og de kan ikke ta noen koordinerende roller. Vi vet også at forskningsrådet gir noen midler til utpekte prosjekter, men i all hovedsak står vi på utsiden og må skrape på døren.
For IFE (og andre aktører) betyr dette at man har en begrenset tilgang til både forskningsmidler, prosjekter, kunnskap og kompetanse.

Dette til tross for at vi har verdensledende kompetanse å bringe til bordet og vi kan ha stor nytte av å være en del av et internasjonalt forskningsfellesskap. Ikke minst er dette nyttig nå som Norge står midt i planlegging og bygging av nye atomanlegg for å ta vare på avfallet fra forskningsreaktorene våre.

Norsk nukleær dekommisjonering (NND) er heller ikke med i EURAD-2 som er det felles europeiske vitenskapsprogrammet for avfallshåndtering. Det kan være mange gode grunner til dette, men som hovedregel mener jeg at det er bra at Norge deltar i internasjonale forskningssamarbeid med våre nærmeste partnere. Det vil si Europa.
I denne sammenhengen vil kanskje statsråden si at vi har et utvalg som ser på forutsetningene og mulighetene for ny kjernekraft i Norge og at vi må vente på deres NOU. Jeg mener dette blir litt passivt og at Norge i alle tilfeller er en betydningsfull nukleær nasjon.

Jeg kan også vise til både totalberedskapskommisjonens rapport «Nå er det alvor» (NOU 2023:17) og Helsedirektoratets rapport «Den europeiske vendingen» som på side 16 – slik jeg leser det - langt på vei tar til orde for å styrke Norges involvering i EURATOM.

Jeg er klar over at det ikke bare er å «melde seg inn» i EURATOM, men jeg håper statsråden vil ta et initiativ for å gjøre oss til noe mer enn et passivt tredjeland.