Sveinung Rotevatn (V): Har "Mandat for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland" nokon sjølvstendig funksjon som etisk rettleiar for SPUs investeringar, eller legg regjeringa til grunn at alle eventuelle føringar som måtte følgje av mandatet per definisjon kjem til uttrykk gjennom dei etiske retningslinene?
Begrunnelse
I Dagbladet 7. januar kjem Redd Barna med sterk kritikk av SPU sine investeringar i selskap som har aktivitet knytt til okkuperte område i Palestina. Kritikken går langs fleire aksar. Ei sida av saka er at dei meiner «Retningslinjer for observasjon og utelukkelse av selskaper fra SPU» (dei etiske retningslinene) ikkje er tilstrekkeleg oppdatert. Men det blir også hevda at forskrifta som utgjer sjølve mandatet for forvaltninga av Statens pensjonsfond utland fungerer som eit sjølvstendig grunnlag for å vurdere kva investeringar som er etisk uforsvarlege. Og at det ut frå denne synsmåten er ei rekke av investeringane til SPU i selskap med berøringspunkt opp mot okkupert palestinsk territorium som vil vere i strid med OECD og FN sine reglar om ansvarleg næringsliv.
Dei ulike investeringane til SPU må sjølvsagt vurderast konkret. Men spørsmålet om mandatet for forvaltninga av SPU kan utgjere grunnlaget for den konkrete vurderinga er i seg sjølv interessant. Slik Finansdepartementet svarer i den aktuelle artikkelen blir det skapt eit inntrykk av at etiske føringar som måtte følgje av mandatet per definisjon må sjåast å kome til uttrykk gjennom dei etiske retningslinene, og at lovlegheita av investeringar ikkje skal vurderast ut frå andre rettskjelder. Spørsmålet er om ikkje også Norges Bank har eit sjølvstendig ansvar, uavhengig av verksemda til Etikkrådet, for å sjå til at alle investeringar er i tråd med m.a. FN og OECD sine retningsliner.