Skriftlig spørsmål fra Abid Raja (V) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:1027 (2023-2024)
Innlevert: 24.01.2024
Sendt: 25.01.2024
Besvart: 02.02.2024 av barne- og familieminister Kjersti Toppe

Abid Raja (V)

Spørsmål

Abid Raja (V): Hva tenker statsråden om historiene som støttegruppen «Sendt bort» forteller og var den norske stat sitt ansvar bevisst da tusenvis av barn ble forlatt av sine foreldre på internatskoler i utlandet?

Begrunnelse

Onsdag 24. januar hadde jeg et sterkt møte med representanter for den nyopprettede støttegruppen for misjonærbarn «Sendt bort». De ønsker at Misjonssambandet (NLM) samarbeider om en handlingsplan for misjonærbarn som opplevde omsorgssvikt og overgrep på internatskoler i Misjonssambandets tjeneste.
Fra 1950-årene og frem til 2010 ble tusenvis av barn ufrivillig atskilt fra foreldrene og plassert på internatskoler, som følge av foreldrenes misjonskall. De jeg snakket med ble plassert på internatskoler i Etiopia og Kenya. For mange innebar dette en barndom preget av mangel på omsorg, psykisk og fysisk vold og seksuelle overgrep. Flere tiår etter er det mange som sliter med konsekvensene av traumene de ble påført som barn. Deres historier kommer nå frem i en nylig utgitt podkast; «Misjonærbarna».
Historiene rystet meg. Små barn ble satt igjen på internatskoler, i dette tilfellet i Afrika, drevet av nordmenn. Overlatt til seg selv. En av de jeg snakket med har total blackout fra perioden sin på internat, men har fått hjelp av sin søster, som også var på internatskolen, til å huske. De fikk se foreldrene to eller tre ganger i året. Barna ble sett på som en hindring i foreldrenes misjonsarbeid og som en utgiftspost for Misjonssambandet.
Deres opplevelser ble kartlagt i 2009. Da gjennomførte forskningsstiftelsen IRIS på oppdrag fra Det Norske Misjonsselskap og Norsk Luthersk Misjonssamband en kartlegging av misjonærbarna. Konklusjonen var at misjonærbarna har mer psykiske plager enn befolkningen ellers. Mange er i dag uføretrygdet. 14 prosent opplevde seksuelle krenkelser på internatet. 28 prosent svarte at de ble mobbet under skolegangen i utlandet, av disse ble 60 prosent mobbet ukentlig eller oftere. Flertallet ble mobbet av medelever eller av lærere og personell på skolen. 62 prosent av misjonærbarna følte seg som fremmede da de kom tilbake til Norge.
En av de jeg snakket omtalte det som en sjokkartet opplevelse å komme til Norge. Hun kom tilbake som 8-klassing og opplevde Norge som et fremmed land. Den dag i dag har hun problemer med å se på seg selv som norsk. Jeg ble overrasket over at deres sak ikke har blitt tydeligere belyst tidligere og jeg håper statsråden tar seg tid til å sette seg inn i problemstillingen som «Sendt bort» nå ønsker å få belyst.

Kjersti Toppe (Sp)

Svar

Kjersti Toppe: Eg viser også til svar på spørsmål nr. 1028 om same tema.
Det er svært trist å lese om dei mange misjonærbarna som vart plasserte på internatskular i utlandet av foreldra sine, ofte i lengre periodar, medan foreldra arbeidde som misjonærar. Eg har stor forståing for at ein slik oppvekst kan ha vore vanskeleg og skadeleg for mange av barna.
Det gjer sterkt inntrykk å lese historiar om ein oppvekst prega av mangel på omsorg, og historiane om vald og seksuelle overgrep mot barna på internatskulane. Barna dette gjeld fekk ikkje det vernet og den omsorga dei trengte og hadde krav på.
Det som har skjedd mot barn på internatskulane, er det fyrst og fremst dei ansvarlege for tilbodet som må stå til ansvar for. Både foreldra som overlét barna i omsorga til misjonen og misjonsorganisasjonane som praktiserte internatskule-ordningar, tok val som i fleire tilfelle viste seg ikkje å vere til det beste for barna og som gjorde at barna blei utsett for ulovlege og skadelege handlingar. Eg forstår spørsmålet om staten har vore sitt ansvar bevisst i desse sakene. Mykje tyder i alle fall på at det ikkje har vore nok merksend rundt forholda på internatskulane
I dag er barn sine rettar styrkt. Det er også mykje større fokus på foreldre sine omsorgsplikter etter foreldreansvaret, og meir kunnskap om barns behov for trygge omsorgspersonar i oppveksten.