Skriftlig spørsmål fra Kristoffer Robin Haug (MDG) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:1398 (2022-2023)
Innlevert: 16.02.2023
Sendt: 17.02.2023
Besvart: 24.02.2023 av klima- og miljøminister Espen Barth Eide

Kristoffer Robin Haug (MDG)

Spørsmål

Kristoffer Robin Haug (MDG): Vil ministeren legge frem forslag til innstramminger i lovverket om vern av natur for Stortinget, så det i fremtiden blir vanskeligere for regjeringen å omgjøre vernevedtak ved å endre verneforskriften?

Begrunnelse

Regjeringen besluttet nylig å endre verneforskriften for Lågendeltaet for å bygge motorvei gjennom naturreservatet. Naturreservat er lovens strengeste vern, og Miljødirektoratet hadde avslått dispensasjon for E6-bygging gjennom naturreservatet, fordi formålet med fredningen av 1992 er å bevare et viktig og spesielt våtmarksområde, der hensyn til trekkende, hekkende og overvintrende vannfugl er særlig viktig. Området er levested for flere truede arter som vil kunne få sine levekår betydelig svekket ved inngrep i reservatet.
Avisa Altinget har spurt klima- og miljøministeren om endringen av forskriften i dette tilfellet kan gjøre det enklere å endre andre verneområder i framtiden, så vern ikke lenger står like sterkt.
Til avisa svarer klima- og miljøministeren at han tenker at bekymringen er begrunnet. Statsråden sitter i dag med det øverste ansvaret for vern av natur i Norge og for at vern skal kunne stå sterkt i Norge.

Espen Barth Eide (A)

Svar

Espen Barth Eide: Vi har over 3 200 verneområder i Norge, og vi verner mer natur hvert år. Vi har vernet ca.
25 % av alt landareal i Norge når Jan Mayen og Svalbard regnes med. Når vi verner natur er det fordi vi mener noe natur er viktigere enn annen natur. Vernevedtaket betyr i utgangspunktet at arealdisponeringen av dette arealet er avgjort, og at verneverdiene for all fremtid er gitt forrang foran andre samfunnsinteresser. Vernet er ment å være varig.
Når en såpass stor del av Norge er vernet, er det ikke til å unngå at det noen ganger, som følge av samfunnsutviklingen, oppstår situasjoner som man ikke overskuet på vernetidspunktet. Det kan oppstå et tungtveiende behov som vanskelig kan løses med lokalisering utenfor verneområdet. Eksempelvis er det ikke mulig å oppnå dekning for nødnettet uten å bygge basestasjoner i enkelte verneområder. Det kan medføre at det må gjøres en ny vurdering av avveiningen mellom verneinteresser og andre viktige samfunnsinteresser.
Et annet eksempel er samferdselsprosjekter av nasjonal betydning, som av og til vanskelig kan gjennomføres uten å berøre verneområder. Nylig ble det gitt dispensasjon fra forskrift om vern av Åkersvika naturreservat til bygging av nytt dobbeltspor for jernbanen gjennom naturreservatet og inn til Hamar. Siden verneområdet omkranser Hamar på sør- og østsiden, er det ikke praktisk mulig å bygge dobbeltsporet jernbane inn til byen uten å berøre verneområdet.
Jeg vil understreke at Lågendeltaet naturreservat skal bestå. Naturreservatet dekker over 7000 dekar. Regjeringen har åpnet opp for å bygge en bro gjennom naturreservatet. Det er lagt til grunn at det direkte arealbeslaget av broen vil være om lag tolv dekar. Naturreservatet vil opprettholde sin funksjon og fortsatt være viktig for fugl og fisk. En forutsetning for å bygge broen er at det gjennomføres ytterligere miljøforbedrende tiltak utover det som følge av tidligere beslutninger.
Saker som Lågendeltaet og Åkersvika opplever vi heldigvis sjelden. Jeg forventer ikke at grenseendring vil bli alminneliggjort som følge av at staten her har revurdert vern mot andre samfunnsmessige behov.
Jeg viser også til at det i gjeldende nasjonale transportplan er en føring om å ikke planlegge samferdselsprosjekter gjennom verneområder. Jeg ser derfor foreløpig ikke grunn til å vurdere lovendring slik representanten tar til orde for.
Samtidig viser jeg til at myndighetene kan ha noe å lære av saken om Lågendeltaet. Det kan være at vi skal sikre politisk avklaring på nasjonalt nivå tidligere. Dette har også en juridisk side, og vi vil se på om det er behov for å avklare forholdet til verneforskriften tidligere. Det kan gi mer forutsigbarhet for alle parter og også sikre enda bedre integrering av vernehensyn i planprosesser.