Skriftlig spørsmål fra Cato Brunvand Ellingsen (SV) til finansministeren

Dokument nr. 15:872 (2022-2023)
Innlevert: 04.01.2023
Sendt: 04.01.2023
Besvart: 13.01.2023 av finansminister Trygve Slagsvold Vedum

Cato Brunvand Ellingsen (SV)

Spørsmål

Cato Brunvand Ellingsen (SV): Hvor mange prosentenheter anslår statsråden at hhv. inflasjonen og arbeidsledigheten ville økt/falt dersom man hadde økt/redusert "oljepengebruken" med 30 mrd. kr. (for eksempel til ytelser) i 2023, alt annet likt?

Begrunnelse

Regjeringen har hevdet at det er nødvendig med en kontraktiv finanspolitikk for at ikke inflasjonen og rentenivået skal stige ytterligere.
Flere økonomer har påpekt at den empiriske sammenhengen mellom pengebruken på statsbudsjettet og inflasjonen er svak. Martin B. Holm ved UiO har anslått at en økning i "oljepengebruken" på 30 mrd. kr. vil gi en økning i inflasjonen på 0,1 prosentpoeng, mens en innstramming på rundt 30 mrd. kr. anslagsvis øker arbeidsledigheten med 0,3 prosentpoeng (jf. kronikk i Dagens Næringsliv 03.01.23).
Det vil opplyse den politiske debatten om regjeringen la frem sine egne beregninger av disse sammenhengene.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

Svar

Trygve Slagsvold Vedum: Det er krevende å tallfeste effekten av penge- og finanspolitikk på inflasjonen. Finanspolitikken virker på økonomien med et tidsetterslep, og effekten av økt oljepengebruk vil avhenge av størrelsen og varigheten på økningen og av hvilke inntekter og utgifter som er endret. For eksempel vil det ha betydning for virkningen på realøkonomien og inflasjonen om oljepengebruken går til offentlig kjøp av varer og tjenester, eller til økte overføringer til husholdninger, offentlige investeringer eller lavere skatter. Effekten vil også avhenge av om man overfører til lavinntektsgrupper, som ventes å bruke mesteparten med en gang, eller om man overfører til gjennomsnittshusholdningen, som trolig vil spare mer av overføringen.
Effekten på økonomien og inflasjonen avhenger også av andre forhold, som konjunktursituasjonen og i hvilken grad den ekspansive effekten av den økte pengebruken blir motvirket av pengepolitikken. Tilliten til den økonomiske politikken kan også spille en rolle, siden det kan påvirke valutakursen og finansmarkedene.
En vurdering av effekten av finanspolitikken kan ikke utelukkende basere seg på modellanalyser. Modellene er best egnet til å vurdere mindre endringer med utgangspunkt i en «normal» situasjon i den tidsperioden modellen er tallfestet på. For eksempel er den høye inflasjonen i dag langt over de nivåene som modellene er tallfestet på. Det er mange forhold som modellene ikke tar hensyn til, som krever god skjønnsutøvelse.
Makroøkonomiske modeller er likevel analyseverktøy som danner et nyttig startpunkt for å vurdere effektene av endringer i finanspolitikken på norsk økonomi og inflasjonen. I et svar på skriftlig spørsmål 1662 fra Stortinget våren 2022 redegjorde jeg for hvordan økt oljepengebruk påvirker inflasjonen i makromodellene NORA og KVARTS. Beregningene tok utgangspunkt i en normal konjunktursituasjon og indikerte en inflasjonseffekt på 0,05–0,15 prosentenheter på 2–3 års sikt av en varig økt oljepengebruk på 10 mrd. kroner (som tilsvarer rundt 0,3 pst. av BNP for Fastlands-Norge). Beregningene tok ikke hensyn til at pengepolitikken vil reagere på økt inflasjonspress og aktivitetsoppgangen. En høyere rente vil bidra til å dempe oppgangen i inflasjonen. En varig økning i oljepengebruken på 30 mrd. kroner vil tilsvarende i de to modellene indikere en inflasjonseffekt på 0,15–0,45 prosentenheter på 2–3 års sikt. Arbeidsledigheten, målt som andel av arbeidsstyrken, avtar da med 0,1 – 0,8 prosentenheter på 1 års sikt sammenliknet med forløpet uten økt bruk av oljepenger. I den spesielle situasjonen norsk økonomi er i nå, vil inflasjonseffekten av mer ekspansiv finanspolitikk kunne være vesentlig større sammenlignet med perioden beskrivelsen i modellene bygger på.
Effektene på inflasjon og ledighet er størst ved en økning i offentlig konsum. Økte overføringer og tilhørende økning i husholdningenes etterspørsel vil i større grad være rettet mot import sammenliknet med en økning i samme størrelsesorden i offentlig etterspørsel til konsum og investeringsformål. Effekten på inflasjonen av overføringene vil også avhenge av i hvilken grad overføringene blir spart, eller fører til økt forbruk, og her kan det være forskjeller mellom hvilke overføringer som økes.
I dagens situasjon med høy prisvekst og lite ledige ressurser vil sannsynligvis modellene undervurdere effekten en mer ekspansiv finanspolitikk har på inflasjonen. Modellene ville overført på Storbritannia sannsynligvis indikert små virkninger av det mye omtalte «mini-budget» som tidligere statsminister Liz Truss la frem. I møte med dagens virkelighet hadde et slikt ekspansivt budsjettopplegg svært stor effekt i finansmarkedene. Modellene er tallfestet på historiske data over en periode med lav og stabil inflasjon, hvor det ikke har vært viktig for bedriftene å endre sine priser ofte. I modellene er det derfor betydelige tregheter i lønns- og prisdannelsen. I dagens situasjon med knapphet på innsatsfaktorer og sterk oppgang i mange priser, kan både behovet for og gevinsten ved å endre utsalgsprisene være mye større. I så fall vil modellene overvurdere treghetene i inflasjonen, og undervurdere den samlede virkningen på inflasjonen av mer ekspansiv finanspolitikk. En modellanalyse utført av det svenske Konjunkturinstitutet viser at effekten på inflasjonen blir betydelig sterkere når man antar mindre tregheter i prisdannelsen (se 2022-12-08 Inflationsmultiplikatorer.pdf (konj.se)). Lavere tilstrømming av utenlandsk arbeidskraft etter pandemien vil også kunne bidra til at økte etterspørselsimpulser i større grad slår ut i økte lønninger og priser enn det modellsammenhenger basert på historiske erfaringer fanger opp.
Det vil også være andre særtrekk ved dagens situasjon som vil påvirke effekten på inflasjonen. Beregninger på makromodellen NORA viser at effekten på inflasjonen er noe sterkere i en situasjon med høy kapasitetsutnytting sammenlignet med en normalsituasjon (se boks 3.4 i RNB22). Det skyldes at det er ikke-lineære effekter; når det er få ledige ressurser, vil økt etterspørsel slå sterkere ut i lønninger enn den vil i en normalsituasjon. Det kan også være andre slike ikke-lineære effekter i dagens situasjon, for eksempel fra finans- og valutamarkedene. De sterke utslagene i finansmarkedene og i pundkursen etter at Truss-regjeringen i Storbritannia la frem sitt minibudsjett i september i fjor, er et eksempel på dette. Hvis tilliten til den økonomiske politikken glipper, kan slike effekter bli markerte, slik vi så i Storbritannia.
Det er således mye som taler for at inflasjonseffekten av mer ekspansiv finanspolitikk i dagens situasjon kan være betydelig, og vesentlig større enn i en normal situasjon. Innretningen av finanspolitikken må ta hensyn til denne usikkerheten. Blant annet må det legges stor vekt på å unngå særlig ugunstige utfall, som pris-lønnsspiraler, uro i finansmarkedene og svekket tillit til den økonomiske politikken.
Med en slik usikkerhet og risiko er det ikke tiden for å ta sjansen på at det like fullt vil kunne gå bra. Dersom det går galt, vil konsekvensene kunne bli svært store.