Skriftlig spørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:324 (2022-2023)
Innlevert: 04.11.2022
Sendt: 07.11.2022
Besvart: 11.11.2022 av justis- og beredskapsminister Emilie Mehl

Per-Willy Amundsen (FrP)

Spørsmål

Per-Willy Amundsen (FrP): Hva mener statsråden om at politiet omtaler innvandrere siktet for seksuelt overgrep som personer med «tilhørighet i Nordland», og vil hun instruere Nordland politidistrikt om å beklage at de sprer desinformasjon, samt at politiet ikke skal holde tilbake informasjon om kriminalitet begått av innvandrere?

Begrunnelse

Spørsmålsstiller viser til medias omtale av en overfallsvoldtekt hvor fire personer som alle er innvandrere har blitt siktet for seksuelt overgrep i Sortland, natt til søndag 30. november. I forbindelse med saken uttaler Nordland politidistrikt til media:

«De fire er alle siktet for seksuelt overgrep. Mennene er i 20-årene og har tilhørighet i Nordland.»

Saken er gjengitt i en rekke medier, herunder VG og NRK, som alle benytter sitatet fra politiet, uten å korrigere det som åpenbart er desinformasjon: det faktum at dette overhode ikke er nordlendinger, men innvandrere.
Spørsmålsstiller har over tid sett en utvikling hvor politiet, godt hjulpet av media, unnlater å opplyse om at siktede personer har innvandrerbakgrunn. Oslo politidistrikt har dertil sluttet å gå ut med informasjon om overfallsvoldtekter, etter at det viste seg at alle som var anmeldt i løpet av en treårsperiode var av ikke-vestlig bakgrunn. Tilsvarende ser vi at domstolene ofte legger ned referatforbud og prøver å kaste ut media når unge voldtektsmenn og hypervoldelige knivmenn må møte i retten. Dette er en svært beklagelig utvikling som ikke bidrar til å opplyse offentligheten og dermed legger lokk på en viktig samfunnsdebatt om sammenhengen mellom innvandring og kriminalitet.
Det etterlyses derfor at justisministeren instruerer politiet om å gå ut med informasjon om siktede personer har innvandrerbakgrunn.

Emilie Mehl (Sp)

Svar

Emilie Mehl: Åpen, tydelig og målrettet kommunikasjon er en svært viktig forutsetning for å oppnå den tilliten i befolkningen som politiet er avhengig av for å skape trygghet, lov og orden i samfunnet.
Før politiet informerer offentlig i en enkeltstående sak, er det imidlertid en rekke hensyn som må vurderes. Tidlig i etterforskningen vet de ofte ikke hva som har skjedd.
Da må politiet veie behovet om informasjon til publikum opp mot hvor mye kunnskap de har, personvern for de involverte og mulig belastning for fornærmede.
Det er gitt generelle regler for uttalelser til allmenheten i straffesaker i politiregisterloven § 34 og politiregisterforskriften § 9-8, hvor det blant annet står at opplysninger kan utleveres til allmennheten i straffesak i en refererende og nøktern form uten vurderende kommentarer. Slike opplysninger skal medvirke til en saklig og nøktern reportasje og omtale i massemedia om straffeforfølgning og behandling av straffesaker. Videre skal informasjonen bidra til å korrigere uriktigheter eller usanne rykter og opplysninger som er egnet til å skade omdømmet til personer, institusjoner, virksomheter og andre eller for å skape nødvendig balanse i en omtale. Informasjon til publikum kan også benyttes for å advare mot fare og for å oppklare lovbrudd.
Opplysninger som lett kan røpe identitet, herunder navn, skal ikke utleveres med mindre dette er påkrevd ut fra formålet med meddelelsen, eller navnet allerede må antas å være velkjent i forbindelse med saken, eller nærmere identifisering er nødvendig for å unngå at mistanke kan rettes mot uskyldige. Opplysninger om og innholdet i anmeldelser skal ikke utleveres før disse er vurdert og nærmere undersøkt og prøvet. Det skal også vises varsomhet med utlevering av for detaljerte opplysninger om foreløpige siktelser.
Når det gjelder spørsmålet om jeg vil instruere politidistriktet finner jeg grunn til å understreke at ansvarsforholdene i politiet er todelt: Mens ansvaret for straffesaksbehandlingen ligger til Riksadvokaten, har Politidirektoratet og Justisdepartementet ansvaret for administrative, økonomiske og polisiære spørsmål (som for eksempel forebyggende virksomhet og ordenstjeneste). Det er lovfestet i straffeprosessloven § 55 at påtalemyndigheten er uavhengig ved behandlingen av den enkelte straffesak. I bestemmelsen heter det at ingen kan instruere påtalemyndigheten i enkeltsaker eller omgjøre en påtaleavgjørelse. Denne uavhengighet innebærer at ingen utenfor påtalemyndigheten, heller ikke politiske myndigheter, kan gi instrukser om behandlingen av den enkelte straffesak.