Skriftlig spørsmål fra Bård Hoksrud (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1849 (2021-2022)
Innlevert: 19.04.2022
Sendt: 19.04.2022
Besvart: 27.04.2022 av helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol

Bård Hoksrud (FrP)

Spørsmål

Bård Hoksrud (FrP): Mener statsråden fortsatt at det er rettferdig at landets migrenepasienter skal bli brukt som tilnærmet forsøkskaniner for å spare penger på helsebudsjettet, og er statsråden enig i at det også har en samfunnsmessig kostnad å potensielt sende 10.000 migrenepasienter ut i uføre i tre måneder?

Begrunnelse

Dagsavisen kunne tirsdag 19. april fortelle historien til Beate som er så uheldig å ha blitt rammet av kraftig migrene. Hun forteller om smerter som ikke var mulige å holde ut. Nå får hun migrenemedisin, som 10.000 andre i Norge for å komme seg gjennom hverdagen. Når hun går på medisinen kan hun være en aktiv mor for sønnen sin og være i en fulltidsjobb.
Takket være en ny føring fra helsedepartementet må personer som Beate bevise at de trenger medisinen etter 18 måneder, og det ved å ta en tre måneders pause fra medisinen. Det resulterer i at Beate mer eller mindre blir låst inne på et mørkt soverom i tre måneder. Rett og slett for at smertene ikke gjør det mulig å gjøre annet.
Det er allerede så strengt at det ikke er fastlegen, men nevrologen som skriver ut medisinen. Derfor mener spørsmålsstiller at utfordringer knyttet til at noen er så heldige at de har blitt friske og ikke lenger trenger medisinen kan løses på andre måter, eksempelvis ved å være en sak mellom pasient og nevrolog. I stedet for å sende mennesker ut i et smertehelvete og la migrenepasienter bli forsøkskaniner burde man finne andre løsninger sammen med nevrologer, pasienter og myndigheter.

Ingvild Kjerkol (A)

Svar

Ingvild Kjerkol: Beslutninger om offentlig finansiering av nye legemidler må være forutsigbare og basert på faglige kriterier. Derfor er det definert tydelige kriterier som skal sikre at alle legemidler og pasientgrupper behandles likt. Likeverdig tilgang til helsetjenester innebærer tilgang uavhengig av forhold som sosioøkonomisk status og alder.
Beslutning om hvorvidt legemidler skal kunne inngå i blåreseptordningen er basert på en metodevurdering utført av Legemiddelverket. I en metodevurdering vurderes det om ressursbruken ved å ta i bruk et legemiddel står i rimelig forhold til nytten, hensyntatt tilstandens alvorlighet jf. Prioriteringsmeldingen som er behandlet av Stortinget. Legemiddelverket kan fastsette refusjonsvilkår som bidrar til at kriteriene oppfylles. Dette gjøres innen flere områder, også for CGRP-hemmere. De oppdaterte vilkårene er i stor grad presisering av forutsetningene som lå til grunn for metodevurderingene.
Konsekvenser av helsehjelp for pasientens framtidige arbeidsevne (produktivitet) eller forbruk av offentlige tjenester og mottak av stønader/pensjoner skal etter prioriteringsmeldingen ikke tillegges vekt. Dersom slike virkninger skulle påvirket prioriteringer i helsetjenesten ville dette kunne medført at personer i arbeid kunne fått høyere prioritet enn personer uten arbeid, for eksempel barn, arbeidsledige og pensjonister.
Folketrygdens utgifter til CGRP-hemmere ble oppjustert i Prop. 1 S Tillegg 1 (2020–2021), og det ble lagt inn en forutsetning ved budsjettvedtaket om at Statens legemiddelverk skulle vurdere refusjonsvilkår og tiltak som kan gi bedre etterlevelse av disse. De nye refusjonsvilkårene er en oppfølging av Stortingets budsjettvedtak. Tydeligere kriterier skal sikre at stønad til behandling med CGRP-hemmere ikke gis på bekostning av behandling for andre pasienter med større medisinske behov.
Migrene er en sykdom hvor sykdomsbyrden og behovet for behandling kan endres over tid. Behandlingspauser (midlertidig opphold i legemiddelbehandlingen) gjennomføres allerede i norsk klinisk praksis i dag, men manglende retningslinjer fører til ulik praktisering mellom behandlere. De fleste pasienter som behandles med CGRP-hemmere i Europa gjennomgår en behandlingspause etter 6-12 måneder, dette er anbefalt i internasjonale (europeiske) og nasjonale retningslinjer. Det er også andre land som har krav om behandlingspause for å få refusjon. Klinikerne (norske nevrologer) som Legemiddelverket var i kontakt med, var samstemte om at det er fornuftig med tydelige retningslinjer for forsøksvis seponering.
Basert på råd fra klinikerne er det satt krav om at man innen 18 måneder tar en pause på 12 uker for å undersøke om det fortsatt er behov for behandling med CGRP-hemmer. Hensikten med behandlingspausen representanten viser til er å undersøke om pasienten fortsatt har så alvorlig kronisk migrene at hun eller han har rett på individuell stønad til CGRP-hemmer. Det er avgjørende at pausen er av en viss varighet for å kunne vurdere pasientenes effekt av behandlingen. Ettersom CGRP-hemmerne har en halveringstid på rundt fire uker, tar det lang tid før effekten av disse legemidlene går ut av kroppen. En for kort behandlingspause kan innebære at pasienten fortsatt har effekt av behandlingen, og derfor risikerer å ikke oppfylle vilkårene for videre refusjon.
Dersom særskilte og tungtveiende individuelle medisinske vurderinger tilsier det, er det rom for at behandlingspausen kan avsluttes tidligere. En slik vurdering må gjøres for den enkelte pasient av behandlende nevrolog.