Kathy Lie (SV): Hva vil statsråden gjøre for å kunne endre vedtaket om innstramming av reglene for å kunne få, samt beholde individuell refusjon (blå resept) for CGRP-hemmere for migrenepasienter?
Begrunnelse
I Norge har omlag 22 prosent av befolkningen migrene. Det er 3 ganger så mange kvinner som menn. Det er derfor grunnlag for å kalle det en typisk kvinnesykdom. Kvinnene rammes også hardere, med flere komplikasjoner og blir oftere kroniske. Rundt 100.000 mennesker har diagnosen kronisk migrene. Dette er mennesker som opplever en hverdag med sterke smerter og andre livshemmende symptomer. En betydelig andel av disse er sykemeldte, på AAP, delvis eller helt uføre. Mange er underdiagnostiserte, eller har fått feil eller ingen behandling for sine migrenelidelser.
Endelig har det kommet medisiner som hjelper mange kroniske migrenepasienter, nemlig CGRP-hemmere. For mange betyr det at man får tilbake mye av sin livskvalitet uten smerter. Mange opplever betydelig bedring i sitt hodepinemønster, og mange har kunnet starte opp igjen med jobb, delta i større grad med familie, praktiske gjøremål, trening og sosialt liv. Altså en betydelig bedring av livskvalitet.
Fra 01.04.2022 ble det en endring i reglene for å kunne få- og beholde refusjon for CGRP-hemmere. I forslaget lå det i praksis at alle etter 1,5 år og etter 3 år blir tvunget til å ta en 3-måneders pause for å vise tilbakefall av de hyppige migreneanfallene, og bevise at man fortsatt fyller kriteriene for kronisitet. Etter mange klager de siste dagene fra pasienter, arbeidsgivere og pasientforbundet Hodepine Norge, har man i siste liten åpnet for at behandlingspausen kan avbrytes under visse forutsetninger for de aller sykeste. For disse pasientene, som endelig har funnet en god behandling for sin sykdom, oppleves dette som rigid og svært dramatisk og traumatiserende.
Mange opplever at staten her er redd for å overbehandle en gruppe pasienter, som kanskje har blitt svært syke fordi de har blitt underbehandlet hele livet. Pasientene tvinges ut fra gode dager, ut av jobb og et sosialt liv- og tilbake i et mørkt soverom med sterke smerter. Dette fordi staten må teste ut at medisinen virker. La dette være opp til den enkelte legespesialisten som behandler pasienten å avgjøre når det er på sin plass å forsøke en behandlingspause.
Det må være lov å spørre seg om det samme hadde skjedd med andre helsefremmende medisiner, som ikke omhandler en typisk kvinnesykdom.