Svar
Nikolai Astrup: Jeg vil først få takke representanten for spørsmålet, og for det engasjementet som ligger bak. Vi er helt enige om at arkitektur har stor betydning for bymiljøet og for trivsel.
Arkitektur skal engasjere, og "Arkitekturopprøret Norge" er ett av flere initiativ for å diskutere våre bygde omgivelser. Det er en debatt regjeringen ønsker velkommen.
Samtidig er arkitektur og våre bygde omgivelser komplekse problemstillinger, som omfatter mer enn spørsmålet om klassisk eller modernistisk stil. Vi mennesker former omgivelsene våre ut fra hvem vi er, hva som kjennetegner vår tid, og hvilke hjelpemidler vi har tilgjengelig. Alle våre byer og tettsteder er formet av de som har bodd der opp gjennom tidene, de ideene de har trodd på, og det inntektsgrunnlaget de har hatt å leve av, enten det var handel, fiskeri, industri, finans, kultur eller en broket blanding av dem alle. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være.
Gjennom historien har både politikere, byutviklere, boligutbyggere og arkitekter tatt gode og dårlige valg. Og det er vanskelig å være uenig i at det finnes mindre vellykkede utbygginger i de fleste byer og tettsteder landet over. Men når representanten setter det hun kaller den "kalde" modernismen opp mot en klassisk arkitektur, så mener jeg vi er inne på et blindspor. Det kunne være fristende å spørre om representanten også mener Ekebergrestauranten er et skjellsettende eksempel på den kalde stilen folk flest ikke vil ha? Arkitekten bak denne funksjonalistiske bygningen fra 1929, Lars Backer, leverte opprinnelig to forslag til arkitektkonkurransen; et tradisjonelt "tilpasset den gjengse smak" og et moderne "tilpasset den nye tid". Som vi alle vet, var det sistnevnte som vant, og den er i dag et populært utfartsmål, også fordi bygget etter mitt syn er vakkert utformet, tilpasset stedet og funksjonen.
Poenget med denne lille anekdoten er ikke å gå inn i en polemisk diskusjon om hva som er stygt og pent, men snarere at estetikk alltid vil bero på øyet som ser. Så på representantens spørsmål om jeg vil styrke den ene stilarten fremfor den andre, er svaret nei. Viktigere enn å hige etter en fellesnorm for estetikk, er det at arkitekturen legger til rette for gode boliger, menneskevennlige byrom, trivsel, stedstilpasning og variasjon.
For meg er det virkelig interessante med arkitekturdebatten hvordan vi kan sikre at det som bygges er bærekraftig, både sosialt, økonomisk og miljømessig. Vi vet at det sosiale perspektivet kan komme under press der hvor det må bygges tett, raskt og effektivt for å møte befolkningsvekst og dempe boligprisvekst. Og dersom det som bygges ikke tåler tidens tann, oppnår vi heller ikke full miljømessig effekt.
I plan- og bygningslovens formålsparagraf står det tydelig beskrevet at man skal bygge til det beste for den enkelte, samfunnet og fremtidige generasjoner. Loven gir kommunene et ansvar for å legge til rette for gode bomiljø, og at alle byggetiltak utføres med visuelle kvaliteter både i seg selv, og i forhold til omgivelsene. Kommunene har altså både ansvar for og handlingsrom til, å stille krav til utbyggingsprosjekter.
Likevel er det nok slik at ikke alle kommuner er like flinke til å ta i bruk dette handlings-rommet. Det er et tema jeg allerede har tatt tak i, og som jeg vil følge opp enda tettere fremover. Kommunal- og moderniseringsdepartementet oppretter nå nye temasider om arkitektur, der vi vil dele kunnskap fra studier og utredninger, blant annet om fortetting med kvalitet. Det er bevilget midler til å opprette flere studieplasser for planleggere, vi styrker digitale planprosesser som gjør medvirkning i planprosessene enklere, og alle tre dimensjonene av bærekraftsbegrepet er en premiss for Attraktiv by-prisen og årets tema i Statens pris for byggkvalitet.
Jeg har stor tro på god diskusjon, og ikke minst forslag til gode løsninger. Hvordan vi kan sikre bokvalitet og gode nabolag i byer og tettsteder over hele landet, hva som gir varige og inkluderende kvaliteter i uterommene, hvordan etablere et godt samspill mellom private og offentlige fellesarealer, skape sosiale møteplasser i planleggingen, og forholdet mellom utforming og trivsel, er spørsmål jeg ønsker å diskutere videre. Men utgangspunktet kommer ikke til å være at alt var bedre før, eller at alt som er moderne er mislykket.