Skriftlig spørsmål fra Mona Fagerås (SV) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:1590 (2020-2021)
Innlevert: 10.03.2021
Sendt: 10.03.2021
Besvart: 17.03.2021 av samferdselsminister Knut Arild Hareide

Mona Fagerås (SV)

Spørsmål

Mona Fagerås (SV): Det den 23 år gamle Lofotmannen lurer på er: Hvorfor blir man nektet ombordstigning dersom man ikke har med seg ledsager, om man selv tar på seg ansvaret om noe skulle skje under en flyvning, og hvorfor må jeg som privatperson betale dobbelt opp for en ledsager jeg ikke har bruk for; hvorfor får ikke ledsager gå gratis (Håper ministeren vil svare)?

Begrunnelse

En tidligere sambygning av meg har skrevet et innlegg på facebook som nå snart har nådd over 300 delinger og skapt mye engasjement.
23-åringen skriver:
Jeg er 23 år og sitter i rullestol. Jeg bor for tiden i Trondheim der jeg har fast jobb og egen leilighet. Min nærmeste familie bor derimot i Lofoten, noe som gjør at jeg er stort sett avhengig av fly for å komme meg hjem. Siden jeg sitter i rullestol er det et krav fra de fleste flyselskaper om at man må ha ledsager dersom man trenger assistanse ved en eventuell evakuering. Før disse reglene ble innført reiste jeg helt fint alene, med at noen slapp meg av på flyplassen og hentet meg når jeg landet i Lofoten. I dag kan jeg risikere å bli nektet ombordstigning dersom jeg ikke har med meg ledsager. Det som verre er, er at flyselskapene krever at jeg må betale for denne ledsageren selv av egen lomme. Jeg må altså betale dobbel pris for noe jeg egentlig ikke har behov for.
Har vært i dialog med Widerøe og SAS der sistnevnte ga meg unntak fra regelen om ledsager ved reiser på mindre enn 4 timer. Widerøe derimot har stilt seg mer på bakbena. En vanlig reiserute for meg er å fly 45 minutter med SAS fra Trondheim til Bodø, for så å fly 20 minutter med Widerøe fra Bodø til Leknes. Jeg må altså betale i snitt 1200 kroner ekstra per hjemreise.
Jeg kan forstå at ledsager er nødvendig i tilfelle en nødssituasjon skulle oppstå. Men tenker samtidig at dette er svært usannsynlig, og at det i alt bunner ut i at Widerøe tar seg ekstra betalt for noe som strengt tatt ikke er nødvendig. Jeg mener at dette er valg og en risiko jeg burde få bestemme over selv uten at noen skal tvinge på meg en ledsager i tillegg til å måtte betale ekstra. Har hatt en dialog på mail med Widerøe, men de er ikke samarbeidsvillige i det hele tatt. Jeg har til og med tilbudt dem å skrive under på en erklæring som fraskriver dem alt ansvaret om noe skulle skje under flyvningen. Jeg kommer fortsatt ingen vei og de står på sitt.
Da det ikke finnes andre transportalternativer for meg, samt at jeg må reise ofte hjem på grunn av familiesituasjonen og nylig bortgang av min pappa, synes jeg det er ekstra trist at ting skal være så vanskelig.

Knut Arild Hareide (KrF)

Svar

Knut Arild Hareide: Målet for regjeringen vil alltid være at bevegelseshemmede skal kunne bruke offentlige transportmidler på samme måte som andre passasjerer.

Siden dette også er utgangspunktet for medlemslandene i EU, er rettighetene regulert i forordning (EF) nr. 1107/2006. Denne er gjennomført i norsk rett ved forskrift 16. juli 2013 nr. 919 om universell utforming av lufthavner, og om funksjonshemmedes og bevegelses-hemmedes rettigheter ved lufttransport. Det følger av § 4 i denne forskriften at den konkretiserer (for luftfarten) de generelle norske lovreglene som gjelder om diskriminering.

Den forordningen som er nevnt ovenfor har en hovedregel i artikkel 3 om at bevegelses-hemmede passasjerer ikke kan nektes å kjøpe billett eller å stige om bord i fly. Men det finnes to absolutte unntak fra dette; dersom dørens ellers luftfartøyets størrelse gjør det fysisk umulig for passasjeren i komme inn i flyet, eller dersom det ikke er forenlig med sikkerhetsreglene. Trolig er det det siste av disse unntakene som er viktig i denne saken.

Sikkerhetsreglene krever at flyselskapene er i stand til å evakuere et fly i løpet av 90 sekunder. Blant annet for å tilfredsstille dette kravet, må flyene ha en bemanning som er tilpasset dette kravet.

Sikkerhetskravene skal ivareta sikkerheten til alle om bord; både passasjerer og besetning. Det er ikke anledning til å skille mellom grupper av passasjerer. Den plikten som hviler på flyselskapet er absolutt, og åpner ikke for unntak basert samtykke i avtale. Dette strenge prinsippet gjelder også for flyselskapets erstatningsansvar. Dette prinsippet følger av det underliggende globale regelverket. Siden sikkerhetsreglene forutsetter at alle flyulykker er veldig lite sannsynlige, er det heller ikke anledning til å gjøre unntak på grunn av lav sannsynlighet.

Samlet sett innebærer dette at hensynet til liv og helse går foran rettighetene til passasjerene når det ikke er mulig å forene dem.

Det som ser ut som ulik praksis fra selskap til selskap, kan skyldes at det på en bestemt flygning har vært en større besetning enn den lovpålagte minimumsbesetningen, og/eller få passasjerer.

EU-forordningen åpner i artikkel 4 nr. 2 for at flyselskapene krever at en bevegelseshemmet har med seg ledsager dersom dette gjør det mulig å tilfredsstille kravene til evakueringstid i sikkerhetsreglene. Her er alternativet med andre ord at ombordstigning må nektes.

Regelverket sier derimot ikke noe om betaling for ledsager. På den ene siden er det ikke en rett for den bevegelseshemmede å ha med seg gratis ledsager. På den annen side er det selvsagt mulig for flyselskapet å følge en slik praksis. Europakommisjonen har laget en tolkningsretningslinje til forordningen der de anbefaler at ledsager skal kunne reise gratis eller til sterkt redusert pris. Men dette er altså ikke et krav/en rett. Det er med andre ord opp til flyselskapets kommersielle vurdering hvilken praksis det ønsker å følge.