Petter Eide (SV): I november 2020 ble en norsk borger dømt til døden i Somaliland for å ha brukt en forsvarsspray med døden til følge. Etter norsk press ble henrettelsen i november 2020 utsatt. Norsk engasjement i Moland/French-saken i 2017 må anses som en standard i slike saken, men så langt er det ikke kjent hvordan Norge arbeider tilsvarende med denne saken.
På hvilken måte kan utenriksministeren forsikre at Norge med like stor tyngde og ressurser engasjerer seg i denne saken som i Moland/French-saken fra 2017?
Begrunnelse
Den norske statsborgeren er dømt til døden i Somaliland, dømt for å brukt en norskinnkjøpt forsvarsspray med døden til følge. En dags ankeforhandlingen har allerede vært. Forsvareren fikk ikke gjennomgått saken på en forsvarlig måte, retten var heller ikke interessert i å etterkomme hans anmodninger om å belyse saken. Etter rettsmøtet ble den lokale forsvareren angrepet og utsatt for vold fra avdødes familie. Det arbeides med å få til ny ankeforhandling, en eventuell anke til Høyesterett og søknad til presidenten om benådning. I den norske statsborgerens sak er det benyttet en hybrid prosessløsning, der straffeprosessloven og sharialoven benyttes om hverandre. Risikoen for å bli henrettet hvis den norske statsborgeren igjen dømmes skyldig er stor. Somaliland praktiserer henrettelser, senest 15. januar i år ble 6 menn henrettet. Den norske bistandsadvokaten forteller at den norske statsborgeren utsettes for umenneskelig behandling, hans soningsforhold er livstruende. Han har mange underliggende sykdommer som krever faste medisiner, noe han ikke får eller har tilgang til.
Det er uklart hvor stort press og engasjement norske myndigheter har i saken. Det rapporteres at UD har gitt konsulær bistand, samt har møtt myndighetene på høyt nivå. Ifølge UD er det gitt tydelig beskjed om at dødsstraffen ikke må fullbyrdes og at den dødsdømte må ha tilgang til vanlige rettsprosesser.
Selve saken har sterke likhetstrekk med Moland/French saken, men det er stor forskjell i det norske engasjementet. Den gang brukte Norge ukjent antall millioner til å dekke diplomatiske og advokatmessige utgifter. Saken ble løftet høyt på den politiske agenda, og selv statsministeren avbrøt 17. mai feiringen for å ønske en løslatt French tilbake til Norge. Uavhengig av hva Moland og French eventuelt måtte være skyldige i, investerte Norge betydelig i ressurser for å forhindre henrettelsen av de to, noe vi ettertid må betrakte som en standard for et norsk engasjement i tilsvarende saker.
På den bakgrunn er det viktig å etterlyse et tilsvarende engasjement i denne saken.