Skriftlig spørsmål fra Bjørnar Moxnes (R) til helseministeren

Dokument nr. 15:1992 (2018-2019)
Innlevert: 28.06.2019
Sendt: 01.07.2019
Besvart: 08.07.2019 av helseminister Bent Høie

Bjørnar Moxnes (R)

Spørsmål

Bjørnar Moxnes (R): Nylig ble det kjent at tidligere administrerende direktør ved Oslo universitetssykehus (OUS) Bjørn Erikstein likevel ikke blir spesialrådgiver ved sykehuset, men slutter helt og får med seg ett års etterlønn.
Hvordan vurderer statsråden dette i lys av Stortingets vedtak 15. mai 2018: "Stortinget ber regjeringen vurdere helseforetakenes praksis med sluttvederlag og etterlønn og sikre at helseforetakene ikke tar i bruk sluttvederlag når lederen selv har tatt initiativ til oppsigelse."?

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: I forbindelse med behandlingen av det representantforslaget (Innst. 272 S (2017–2018), jf. Dokument 8:145 S (2017–2018)) som førte frem til det refererte vedtaket, informerte jeg om mine planer om en gjennomgang av praksis i helseforetakene. I foretaksmøte i de regionale helseforetakene i 13. juni 2018 ble følgende eierkrav satt:

"Foretaksmøtet viste til krav i foretaksmøte 1. juni 2015 knyttet til etterlevelse av ”Retningslinjer for lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte i foretak og selskaper med statlig eierandel” fastsatt av Nærings- og fiskeridepartementet. Videre ble det vist til Stortingets behandling av Dokument 8:145 S (2017–2018), jf. Innst. 272 S (2017–2018).

Foretaksmøtet vedtok:
Foretaksmøtet ber de regionale helseforetakene gjennomgå avtaler for ledende ansatte og tilse at disse er i tråd med statens retningslinjer. Foretaksmøtet ber de regionale helseforetakene i fellesskap gå gjennom helseforetakenes bruk av sluttavtaler, etterlønn og avtaler om retrettstillinger til ledende ansatte, og på grunnlag av denne gjennomgangen vurdere om man bør etablere et felles normativt rammeverk for bruk og innretning av slike avtaler. Det bes om rapportering innen 1. desember 2018."

Etter avtale med Helse- og omsorgsdepartementet ble fristen utsatt til 1. mai 2019, med bakgrunn i at bestillingen krevde en omfattende manuell bearbeiding. Helse Nord RHF hadde ansvaret for koordineringen og å gi en felles tilbakemelding til departementet.
De regionale helseforetakenes gjennomgang viste at det er vanlig for de øverste lederne i helseforetakene at det blir inngått egne sluttavtaler, og gjerne med etterlønn der det ikke foreligger saklig grunn til oppsigelse. For andre ledende stillinger er hovedregelen at bestemmelsene i arbeidsmiljøloven blir fulgt. På bakgrunn av helseforetakenes kartlegging og rapportering var det de regionale helseforetakenes vurdering at man etterlever de statlige retningslinjene (for lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte i foretak og selskaper med statlig eierandel). Det var videre deres vurdering at det ikke er nødvendig å etablere et felles normativt rammeverk for bruk og innretning av slike avtaler ut over statens retningslinjer.
Når det gjelder den konkrete saken om avgangen til administrerende direktør ved Oslo universitetssykehus, så synes jeg at helseforetakets styreleder har gitt et godt svar på den situasjonen som oppsto. Styreleder har i flere nyhetsmedia uttalt at administrerende direktør har tatt et betydelig ansvar for at Oslo universitetssykehus skal kunne komme videre i en svært tilspisset situasjon. Hvis administrerende direktør hadde fortsatt videre kunne situasjonen ha tilspisset seg ytterligere. Når administrerende direktør da valgte å gå så bør han ikke komme vesentlig dårligere ut av dette enn om han ikke hadde gjort det. Dette illustrerer for så vidt også det generelle poenget jeg hadde i mitt replikkordskifte med stortingsrepresentant Wilkinson den 15. mai i fjor, i forbindelse med behandlingen av det nevnte representantforslaget. Det er ikke nødvendigvis så stor forskjell på om avgangen er basert på frivillig avgang eller ikke i det virkelige liv. En oppsigelse kan ressursmessig være langt mer kostbar både økonomisk og for organisasjonen enn en minnelig løsning rundt en avgang.
Jeg har som nevnt fastslått i foretaksmøte at statens retningslinjer gjelder for helseforetakene, og retningslinjene har som kjent en egen omtale av sluttvederlag, hvor det fremgår at sluttvederlag og lønn ikke bør overstige 12 månedslønner. Det fremgår videre at sluttvederlag ikke bør benyttes når lederen har tatt initiativ til oppsigelsen. Denne formuleringen ivaretar langt på vei det forholdet som berøres i Stortingets vedtak fra 15. mai 2018. Det er med andre ord allerede et etablert krav overfor helseforetakene, gjennom min eierstyring at man ikke bør benytte sluttvederlag når lederen har tatt initiativ til oppsigelsen. Det som imidlertid er realitetene i denne konkrete saken fremgår av styreleders uttalelser, og den løsningen som er valgt kan slik sett synes som noe alle parter er tjent med.
De nevnte retningslinjene har som det fremgår av ordlyden ingen absolutte krav. Det kan heller ikke være slik at helseforetakene skal ha strengere retningslinjer enn andre statlige virksomheter. Dette er en sektor hvor man må erkjenne at ledere er spesielt utsatt, og da vil man rekrutteringsmessig stå svakt hvis man i tillegg ikke opererer med vilkår på linje med annen statlig virksomhet.