Skriftlig spørsmål fra Ove Trellevik (H) til justis- og innvandringsministeren

Dokument nr. 15:1098 (2018-2019)
Innlevert: 27.02.2019
Sendt: 28.02.2019
Besvart: 06.03.2019 av justis- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara

Ove Trellevik (H)

Spørsmål

Ove Trellevik (H): Stemmer påstandene i innlegget til Stødle, og om ja, vil statsråden jobbe for å se en større helhet i den økonomiske situasjonen for referansepersonen til de som søker om familiegjenforening, slik at lovens intensjon om og reelt ha 260.000 i inntekt følges, og kan eventuelt gjeldsinformasjonsloven, eller andre tiltak, brukes til å bistå slik at referansepersoner ikke har vesentlig (forbruks)lån når de forventes å understøtte de som har søkt om familiegjenforening?

Begrunnelse

I Dagens Næringsliv 25.2.19 (papirutgaven 26.2.19) stiller Gisle Stødle spørsmål om samfunnet har tilstrekkelig kontroll med gjelden til referansepersonen til de som søker om familiegjenforening. En mulig konsekvens av manglende kontroll er at samfunnet, eller andre kreditorer, tar risiko og ender med å bære kostnader for gjenforeningen. Ut fra innlegget kan man lese at forfatteren påstår at:

«Reglene stiller i dag ikke krav om at referansepersonen må være gjeldfri. En person kan skylde penger til offentlige og private aktører, som barnebidrag, skatt og forbrukslån, uten hinder for adgangen til å få familiegjenforening.»

Dette bryter etter min mening med forutsetningen for å ha årlig inntekt på minst 260.744 kroner. Dekningslovens paragraf 2-7 har en forutsetning om en viss mengde disponible midler for å kunne leve, pr i dag 8658(7330 for gifte) kr. En familiegjenforening vil derfor, under gitte forutsetninger, medføre at samfunnet får et større ansvar for å forsørge den som har fått familiegjenforening.

Tor Mikkel Wara (FrP)

Svar

Tor Mikkel Wara: Det norske underholdskravet har alltid vært beregnet ut fra et bruttoinntektsbegrep.

Å skaffe en helhetlig oversikt over hva en referanseperson i en familieinnvandringssak netto har å leve for i året, ville være en svært krevende oppgave for utlendingsforvaltningen. Oversikt over gjeld vil bare vise en liten del av dette bildet. For å vite om referansepersonen har økonomi til å betjene gjelden, måtte man også ha oversikt over hvilke andre utgifter vedkommende har, f.eks. til bolig, transport, samt nedbetalingsvilkår for de enkelte lånene. Slike utgifter vil variere, bl.a. på bakgrunn av hvor man bor i landet (husleie i de store byene vil generelt være høyere enn husleie i distriktene), hvor lang reisevei man har til jobb og andre individuelle forhold. Av samme grunner vil det også være vanskelig å fastsette hvilken øvre grense man skulle ha for lån i disse sakene. Her måtte man i det minste variere den øvre grensen ut fra inntektsnivå, men også de nevnte bo- og levekostnadene vil være avgjørende for om referansepersonen kan betjene gjelden.

Regelverket om familieinnvandring er allerede relativt komplisert. Å komplisere regelverket ytterligere vil bli ressurskrevende å håndtere for utlendingsforvaltningen og vanskelig å forstå for brukerne. Effektivitets- og kostnadshensyn samt hensynet til mindre byråkratisering tilsier at vi ikke innfører et nettoinntektsbegrep her. Dagens bruttoinntektsbegrep er sjablongmessig, men kravet om en årsinntekt på ca. 260 000 kr, kombinert med kravet om at man ikke må ha mottatt sosialstønad det siste året, ligger på et balansert nivå. Det norske underholdskravet er å anse som strengt i europeisk sammenheng.

Når det er sagt, er jeg enig i at det er svært uheldig at man har sett enkelte eksempler på at det er referansepersonens kreditorer eller samfunnet som i realiteten må betale for familiemedlemmene som kommer til Norge. De nye gjeldsinformasjonsforetakene som regjeringen ga tillatelse til i desember i fjor vil bidra til å forhindre at kreditorene gir altfor høye forbrukslån heretter, og dermed vil vi også kunne få en nedgang i omfanget av saker som beskrevet i Stødles innlegg. Jeg er heller ikke fremmed for å se nærmere på et «tak» for hvor mye gjeld referansepersonen i en familieinnvandringssak kan ha, men det forutsetter at vi finner måter å praktisere et slikt vilkår på som ikke skaper urimelig fordyrende eller forsinkende merarbeid for utlendingsmyndighetene. Også her vil de nye gjeldsregistrene kunne være til hjelp.