Skriftlig spørsmål fra Bjørnar Moxnes (R) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:655 (2018-2019)
Innlevert: 21.12.2018
Sendt: 02.01.2019
Besvart: 09.01.2019 av utenriksminister Ine Eriksen Søreide

Bjørnar Moxnes (R)

Spørsmål

Bjørnar Moxnes (R): Ble Norge varslet av våre NATO-allierte om at en av lederne for den militære bakkeoffensiven mot Tripoli, som ble hjulpet fram av NATOs og Norges luftangrep mot den libyske hæren, var tilknyttet den islamistiske terrororganisasjonen al-Qaida?

Begrunnelse

Under krigen i Libya sto NATO og Norge på samme side som en rekke arabiske islamistdiktaturer og islamistiske opprørsgrupper. En av de viktigste aktørene på bakken i Libya i 2011 var Abdelhakim Belhadj fra Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). I 2001 ble LIFG definert som terrorgruppe av FN, og i 2007 erklærte al-Qaidas daværende nestleder, Ayman al-Zawahri, at LIFG offisielt var blitt en del av selve al-Qaida. Al-Qaida holdes ansvarlig for terrorangrepet mot USA i 2011 og en rekke andre terrorangrep mot sivile i Midtøsten og Europa. Likevel ble Belhadj fra den libyske al-Qaida-organisasjonen LIFT utpekt som hovedstaden Tripolis øverste militære leder da opprørsgruppene han ledet erobret Tripoli i samarbeid med NATO. Det er først og fremst det libyske folket som lider av at terrorister fra al-Qaida, IS og beslektede grupper fikk maktposisjoner, våpen og penger i Libya. Men i årene etter NATO-aksjonen har terroristene brukt Libya som plattform for å slå til i hele Midtøsten, store deler av Afrika og også i Europa. Minst tre terrorangrep i Tyskland og England skal ha blitt utført av terrorister med forbindelser til Libya. For å lære av Norges deltakelse NATOs intervensjon i Libya, er det viktig å ta i betraktning konsekvensene av krigen både i og utenfor Libya. Det er viktig å evaluere i hvilken grad Norges NATO-allierte, som hadde ledende roller i krigen, ga Norge riktig informasjon om forhold som var avgjørende for resultatet av krigen, deriblant hvilke krefter Norge var med på å hjelpe ved å intervenere på opprørernes side i Libya.
Den sittende regjeringen har ved flere anledninger uttalt at den stoler på opplysninger fra Norges NATO-allierte. En slik tillit forutsetter at det bringes på det rene hvorvidt NATO varslet Norge eller ikke, om at en kjent kommandant fra al-Qaida var leder for den militære bakkekampanjen for å erobre hovedstaden Tripoli, som Norge og NATO støttet fra luften.

Ine Eriksen Søreide (H)

Svar

Ine Eriksen Søreide: Forsvarsministeren og jeg holdt tirsdag 8. januar hver vår redegjørelse for Stortinget om rapporten fra Libya-utvalget, som ble lagt frem 13. september 2018. Redegjørelsene gir et utgangspunkt for den videre stortingsbehandling av rapporten.
Generelt vil det være slik at hvert enkelt land som deltar i en multinasjonal utenlandsoperasjon sjelden vil kunne ha en samlet oversikt over kunnskap og informasjon som er relevant for operasjonen. Det gjelder uavhengig av om operasjonen ledes av FN, NATO, EU eller andre. Det er ikke uvanlig at man i større eller mindre grad må basere seg på tilgang til informasjon fra utenlandske kilder. Slik er det også for Norge. Når vi skal delta i en operasjon er det samtidig viktig med en selvstendig norsk vurdering også av informasjon vi har fått via andre. Hvert land er selv ansvarlig for beslutningene som tas og innsatsen, selv om det skjer innenfor bredere internasjonale rammer.
Denne regjeringen har lagt stor vekt på slike nasjonale vurderinger når vi har besluttet norske bidrag til operasjoner i utlandet. Slike vurderinger gjør vi både før vi tar en beslutning om styrkebidrag, og under selve oppdraget.
Det var Stoltenberg II-regjeringen som satt med ansvaret i den aktuelle perioden, og som fattet beslutningen om deltakelse. Det vil være uryddig av meg om jeg skal svare på deres vegne på konkrete spørsmål knyttet til de vurderinger de gjorde, eller hvilket faktagrunnlag de baserte disse vurderingene på, under sin regjeringsperiode.