Svar
Bent Høie: Som stortingsrepresentanten viser til har VG de siste ukene hatt en rekke oppslag om virksomheten til såkalte "mirakelpredikanter". Slik saken er fremstilt har enkelte predikanter i en rekke år tatt betalt for "telefonforbønn" som skal kurere sykdommer, lidelser, alvorlig livssituasjon o.l. I tillegg selges medlemsblad, lærebøker eller kurspakker i samme hensikt. Oppslagene viser at predikantene via forbønn over telefon lover helbredelse for blant annet alvorlige sykdommer som kreft, diabetes, mv. Direkte eller indirekte advares pasienter mot bruk av cellegift dels fordi dette hevdes å ikke være like effektivt som bønn og dels fordi slik behandling i seg selv kan gi annen kreftsykdom.
Bønn og forbønn er viktig for mange mennesker og en grunnleggende og naturlig del av deres trosutøvelse. Mange mennesker føler trøst og støtte når andre ber for dem. Alvorlig sykdom og vanskelige livssituasjoner blir lettere å bære når de vet at andre tenker på dem, føler med dem og ber for dem. Dette skal selvfølgelig ikke være forbudt.
Oppslagene i VG gir imidlertid inntrykk av en virksomhet som gjennom å ta betalt for forbønn kan utnytte mennesker som befinner seg i en svært sårbar situasjon på grunn av alvorlig sykdom. Det reagerer jeg sterkt på. For meg handler dette først og fremst om anstendighet. Mennesker i sårbare livssituasjoner skal ikke utnyttes økonomisk. Bønn og forbønn for syke skal ikke være avhengig av at man kan betale. Jeg reagerer også sterkt på predikantenes ukritiske tro på forbønnens kraft til å helbrede alvorlig sykdom som kreft og at det direkte eller indirekte advares mot bruk av dokumentert virksom medisinsk behandling. Når enkelte av innringerne påpeker at tidligere forbønn ikke har hjulpet dem, er svaret fra predikanten at det er nødvendig med mer forbønn. Også dette mot betaling.
Den som gir et tilbud til mennesker i sårbare livssituasjoner bærer et stort moralsk og etisk ansvar for at den enkelte ikke tar skade - psykisk, fysisk eller økonomisk. Flere av de som har uttalt seg i etterkant av oppslagene tar tydelig avstand fra koblingen mellom forbønn og betaling. Det understrekes også at man gjennom forbønn eller annen religiøs virksomhet ikke skal love helbredelse eller anbefale mennesker å avstå fra mot bruk av dokumentert virksom medisinsk behandling. Dette gjelder blant annet biskop og preses Helga Haugland Byfuglien i Den norske kirke. Også representanter fra Legeforeningens etiske råd har vært svært kritisk til den type virksomhet som VG beskriver.
Som jeg tidligere har uttalt til VG kan det være krevende å reagere mot eller stoppe den type virksomhet vi her snakker om fordi den kan falle utenfor eller i gråsonen mellom aktuelt regelverk. I lov 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling av sykdom mv. er alternativ behandling definert som "helserelatert behandling som utøves utenfor helse- og omsorgstjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell." Dersom en type virksomhet etter dette faller innenfor lovens virkeområde gjelder flere begrensninger for hva den enkelte kan tilby av behandling eller hvilke sykdommer og lidelser som kan behandles. Den enkelte kan som hovedregel ikke behandle alvorlige sykdommer (som kreft) eller allmennfarlige smittsomme sykdommer, jf. loven §§ 6 og 7. Loven § 8, med tilhørende forskrift 11. desember 2003 nr. 1501 om markedsføring av alternativ behandling av sykdom, innebærer også strenge begrensninger i markedsføringen. Brudd på loven kan straffes, jf. loven § 9. Dersom noen som følge av behandlingen unnlater å søke kyndig hjelp, vil dette være straffeskjerpende.
Lovens saklige virkeområde er diskutert i forarbeidene, Ot. prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. I proposisjonens punkt 12.8.3.1 uttales det på side 120 blant annet:
"Uttrykket "helserelatert behandling" brukes fordi det blant annet vil innebære en avgrensning mot tjenester som i hovedsak retter seg mot velvære, skjønnhetspleie o.l. I denne sammenheng vises det også til lovens tittel «lov om alternativ behandling mot sykdom mv.".
På side 121 uttales det videre at loven vil komme til anvendelse ikke bare der hvor det er personlig kontakt mellom pasient og behandler, men også der hvor behandling eller rådgivning skjer ved hjelp av ulike media. Som eksempler på dette vises det til konsultasjoner/rådgivning som skjer via teletorg eller ordinær telefonkontakt, videokonferanser, e-post eller internett. Når det gjelder betydningen av virksomhetens omfang eller finansiering uttales det:
"Loven vil komme til anvendelse uavhengig av om behandlingen skjer ervervsmessig, mot vederlag, i en pågående virksomhet, jevnlig, i et visst omfang eller lignende. Lovens begrensninger med hensyn til hvilke behandlingsmetoder som er forbeholdt helsepersonell å bruke, og hvilke sykdommer som er forbeholdt helsepersonell å behandle, vil gjelde også overfor personer som rent leilighetsvis gir behandling. Det må imidlertid innfortolkes en nedre grense når det gjelder hva som ligger i begrepet "behandling". Loven vil ikke ramme "kjerringråd" eller andre "gode råd" som gis mellom kjente eller på annen måte så lenge det ikke har preg av behandling eller rådgivning fra en behandler/rådgiver til en pasient/klient."
Som nevnt er det ikke ønskelig å forby forbønn. Det er religionsfrihet i Norge og alle har rett til å tro på det de ønsker. Vi skal ikke vedta lover som rokker ved den grunnlovsbeskyttede religionsfriheten. Det gjelder også retten til å utøve sin tro. Det er imidlertid ikke like sikkert at virksomhet som i hovedsak fremstår som profesjonell, kommersiell og økonomisk motivert, bør ha samme sterke krav på beskyttelse fra regulering som alminnelig religiøs virksomhet. I tråd med disse viktige utgangspunktene er det i lovproposisjonens side 121 også uttalt:
"Alminnelig religiøs virksomhet vil falle utenfor behandlingsbegrepet, også forbønn for syke og lignende. Dette gjelder aktiviteter som har sin hovedforankring i en tro og ritualer knyttet til denne. Noen former for alternativ behandling kan inneholde elementer av livssyn, verdensbilde eller religiøs tro, men likevel fremstå som behandling i lovens forstand. Ved vurderingen av om man står overfor alminnelig religiøs aktivitet eller behandlingsvirksomhet, vil relevante momenter blant annet være hva som er grunnlaget for handlingen, i hvilken sammenheng handlingen finner sted, om det dreier seg om en profesjonell virksomhet, om det ytes vederlag, og i så fall vederlagets størrelse og form.
Selv om lovens bestemmelser (unntatt § 3) foreslås å gjelde uavhengig av i hvilket omfang virksomheten drives, og uavhengig av om det ytes vederlag mv., vil slike omstendigheter kunne være av betydning for straffverdigheten og dermed straffutmålingen."
I etterkant av VG-oppslagene har Forbrukertilsynet foretatt en konkret vurdering av predikantenes virksomhet opp mot virkeområdebestemmelsen i lov om alternativ behandling, og da sett i lys av ovenfor siterte uttalelser fra lovens forarbeider. Forbrukertilsynet har etter dette lagt til grunn at virksomheten faller innenfor lov om alternativ behandling, og dermed også den markedsføringsregulering som følger av loven og ovennevnte forskrift. Tilsynet har etter det vurdert det slik at de to omtalte predikantene har markedsført virksomheten i strid med lov og forskrift, og har i brev av 19. juni 2018 bedt virksomhetene gjennomgå sin markedsføring i alle medier og gjøre de endringer som er nødvendige for at markedsføringen skal være i tråd med kravene som følger av nevnte lov og forskrift. Det gjøres videre oppmerksom på at tilsynet vil kunne forfølge saken videre dersom slike endringer ikke blir gjort innen 10. juli 2018. Det vises i den forbindelse til at tilsynet med hjemmel i markedsføringsloven kan fatte forbudsvedtak med tvangsmulkt mot handlinger i strid med forskrift om markedsføring av alternativ behandling.
Statens helsetilsyn har også vurdert om aktuelle virksomhet faller innenfor virkeområdet til lov om alternativ behandling. Jeg viser her til loven § 9 femte ledd hvor det fremgår at Statens helsetilsyn kan begjære påtale dersom de blir kjent med mulige brudd på loven. Tilsynet har til VG tidligere uttalt at loven er uklar når det gjelder spørsmålet om denne type religiøs virksomhet faller innenfor eller utenfor lovens virkeområde. Tilsynet har vist til at den ene predikanten ble politianmeldt i 1993, men at saken den gang ble henlagt etter bevisets stilling. I forlengelsen av dette uttalte tilsynet at de ville vurdere spørsmålet om å begjære påtale på nytt dersom det kommer nye opplysninger i saken. Jeg har fått opplyst at Statens helsetilsyn allerede har foretatt en ny vurdering av dette spørsmålet og at de etter det har begjært påtale.
Som representanten viser til i begrunnelsen for sitt spørsmål, har jeg allerede uttalt at jeg i samråd med Barne- og likestillingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet vil vurdere om regelverket er godt nok eller tydelig nok når det gjelder slik virksomhet som VG beskriver. Helse- og omsorgsdepartementet har avtalt et møte på embetsmannsnivå med representanter fra disse departementene medio august 2018.