Svar
Frank Bakke-Jensen: Direktiv for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge, populært kalt ’Plakaten på veggen’, ble fastsatt ved kongelig resolusjon 10. juni 1949. Resolusjonens innhold er preget av erfaringene fra annen verdenskrig. Instruksen er formelt hjemlet i Grunnloven § 25, og kunngjort som ”forskrift” med basis i Kongens kommandomyndighet. I det følgende vil direktivet/forskriften bli omtalt som instruks, som er den betegnelse som best reflekterer bestemmelsenes rettslige status. Instruksen ble fremmet av Forsvarsdepartementet.
’Plakaten på veggen’ har stor symbolverdi, og anses som et viktig dokument og en sentral forholdsordre til militære befalingsmenn, dersom riket igjen en gang skulle bli angrepet. Det gjennomgående budskapet er således klart og aktuelt. Likevel er det flere henvisninger til Forsvarets organisering som naturlig nok er utdatert. Særlig gjelder det fremstillingen av kommandoområdene.
Instruksen retter seg til militære befalingsmenn og militære sjefer (jf. definisjonene i pkt. 1, 2 og 4). De viktigste pliktene den pålegger dem er:
•Plikt til total motstand ved væpnede angrep mot norsk territorium. Alle militære befalingsmenn skal uten videre gjøre motstand mot et væpnet angrep med alle midler som står til rådighet og sette all kraft inn på forsvaret i løpet av kortest mulig tid, uten på forhånd å ha mottatt særskilt ordre om det (se pkt. 8 a).
•Plikt til å mobilisere. Uten nærmere ordre skal militære sjefer som får kjennskap til at et væpnet angrep har funnet sted i sitt ”kommandodistrikt”, straks mobilisere alle underlagte enheter så raskt og effektivt som mulig, dog slik at forholdsordre fra nærmeste sjef skal innhentes dersom dette er mulig uten å forsinke mobiliseringen (pkt. 9 og 10).
•Plikt til å fortsette forsvarskampen dersom regjeringen blir satt ut av spill. Dersom regjeringen blir satt ut av funksjon gjennom tilfangetakelse eller på annen måte, skal forsvarskampen fortsettes uavhengig av de ordre som blir utstedt i dens navn (pkt. 8 c).
•Plikt til å sikre mobiliseringen og de væpnede styrker mot femtekolonnister. Med ”femtekolonnister” menes i instruksen nordmenn eller utlendinger som innenfor landet driver såkalt subversiv virksomhet, dvs. å arbeide for fremmed makt med ulovlig etterretningsvirksomhet, planlegging og gjennomføring av sabotasje, attentater og lignende (se pkt. 5). Når det gjelder tiltak mot subversjon, oppstiller instruksen også plikter i fredstid. Militære sjefer er både i fred og krig ansvarlig for sikringen av militært område mot femtekolonnister, og skal i fred og krig samarbeide med politiet og andre sivile myndigheter om dette ”etter de bestemmelser som til enhver tid er gitt” (jf. pkt. 13 b og 13 d). Militære sjefer plikter med de midler de råder over å sikre mobiliseringen og de væpnede styrker mot femtekolonnister (jf. pkt. 13 c).
Hvis Norge blir utsatt for et væpnet angrep, kan altså norske styrker komme til å bli mobilisert og satt inn i kamp uten at regjeringen treffer noen særskilt beslutning om det. Å sammenkalle tropper og å begynne krig til landets forsvar, jf. Grunnloven § 26 første ledd, er en så viktige avgjørelser at det etter Grunnloven § 28 må anses som en beslutning som må treffes av Kongen i statsråd. Instruksen må imidlertid forstås som en forhåndsordre som Kongen i statsråd har full adgang til å gi etter konstitusjonen.
Dette betyr videre at dersom regjeringen ikke er satt ut av spill, skal ordre fra regjeringen følges, enten de utstedes før eller etter at et væpnet angrep har funnet sted. Og regjeringen må her være berettiget til å gi ordre om alle forhold knyttet til mobiliseringen samt å gi nærmere regler om maktanvendelse til de militære styrker, f. eks. om hvorledes de skal forholde seg overfor fremmed stats styrker for ikke å unødig eskalere en spent situasjon.
Det er ikke tvil om at enkelte bestemmelser er foreldet organisasjonsmessig. For eksempel tales det om kommandosjefer i distriktene med henvisning til ”DK, SK og LF-sjef” i tillegg til at instruksen definerer kommandodistrikt som ”vedkommende Distriktskommando (DK), Sjøforsvarskommando (SK) og Luftkommando (LK)”. Det kunne derfor tenkes at det ville være hensiktsmessig å gjøre instruksen organisasjonsmessig nøytral og å oppdatere beskrivelsen av kommandostrukturen. Det er likevel lite som tyder på at definisjonene faktisk gjør at den enkelte befal/militære sjef har vanskeligheter med å forholde seg praktisk til instruksens materielle bestemmelser. Grunnsetningene for forsvarskampen (instruksens pkt. 8) er dessuten allerede organisasjonsmessig nøytrale.
Det kan hevdes at ’Plakaten på veggen’ er en del av vår beredskapsarv som tilhører en svunnen tid basert på 9. april-scenariet, og som derfor bør endres eller oppheves. Jeg mener at instruksen er relevant også i dag, og at bestemmelser av denne karakter må være langsiktige og uavhengige av skiftende sikkerhetspolitiske rammebetingelser. Selv om sannsynligheten for væpnet angrep fra fremmed stat mot Norge er liten, kan dette endre seg over tid. Instruksens relevans må også vurderes uavhengig av om den faktisk benyttes. Det er noe av beredskapsregelverkets egenkarakter, og instruksen kan således sammenlignes med store deler av den beredskapslovgivningen ellers som kommer til anvendelse i krig eller når krig truer. Instruksens symbolmessige verdi må heller ikke underkommuniseres. Instruksen er et synlig tegn på Forsvarets lojalitetsplikt og plikt til å stå imot anslag mot rikets selvstendighet og frihet med alle midler, og den – som navner tilsier – henger synlig på veggen i utallige kontorer og rom på alle nivåer i Forsvaret.