Skriftlig spørsmål fra Sigbjørn Gjelsvik (Sp) til finansministeren

Dokument nr. 15:182 (2017-2018)
Innlevert: 03.11.2017
Sendt: 06.11.2017
Besvart: 09.11.2017 av finansminister Siv Jensen

Sigbjørn Gjelsvik (Sp)

Spørsmål

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Mener statsråden at banker på generelt grunnlag kan avvise å ta i mot innskudd i form av kontanter fra kunder og vil statsråden vurdere å innskjerpe bankenes plikt til å ta i mot kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig for kundene i form av kontanter?

Begrunnelse

I Østlandets Blad 1. november kan man lese historien om en fars opplevelse med sønnens pengegaver etter konfirmasjonsfeiringen. Familien bor i Ås og er kunde i Sparebank 1. Far tar med seg pengene til den lokale banken i bygda, men å sette inn pengene der går ikke. Han får beskjed om å reise videre til Vestby. Filialen i nabokommunen er nemlig bankens eneste som tar imot kontanter. I Ski sentrum finner man bl.a. Danske Bank, hvor det heller ikke er mulig med innskudd. Nærmeste alternativ er da Aker Brygge i Oslo. Andre banker tar imot kontanter, men stiller vilkår om at man er kunde i banken. Hos DNB koster et innskudd 100 kroner.
Etter sentralbankloven § 14 er Norges Banks sedler og mynt tvungent betalingsmiddel i Norge. Videre slår finansavtaleloven § 38-3 fast at «En forbruker har alltid rett til å foreta oppgjør med tvungne betalingsmidler hos betalingsmottakeren.» Etter finansavtalelovens § 14 kan ikke institusjonen «uten saklig grunn avslå å ta imot innskudd eller utføre betalingstjenester på vanlige vilkår.»
Finansavtaleloven § 39 c fastslår at «Dersom en betalingsmottaker krever gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument fra en forbruker, kan gebyret ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad ved bruk av betalingsinstrumentet.»
I 2014 vedtok Stortinget at «Banker skal i samsvar med kundenes forventninger og behov, motta kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig for kundene i form av kontanter. Departementet kan gi forskrift om bankers plikt til å ta imot og til å gjøre kontanter tilgjengelig for kundene.» (Finansforetaksloven § 16-4)
I Prop. 125 L (2013–2014) ble den nye bestemmelsen begrunnet slik fra regjeringen: «Dette er motstykket til den lovfastsatte enerett til å motta innskudd som banker har, og innebærer en plikt for bankene til å tilby allmennheten effektive og rasjonelle ordninger for innskudd og bruk av innskuddskonti i samsvar med kundegruppenes vanlige behov. Det er opp til bankene selv å innrette seg slik at de oppfyller denne plikten. Det avgjørende er at kundenes behov for kontantinnskudd og kontantuttak dekkes på en hensiktsmessig måte. Forslaget til bestemmelse utelukker ikke at bankene for eksempel kan ta betalt for innskudd eller uttak, og stiller heller ikke krav om at banken nødvendigvis må utføre kontanthåndteringen selv.»
I representantforslag 88 S (2016–2017) la Senterpartirepresentantene Trygve S. Vedum og Geir Pollestad fram forslag om å sikre retten til å betale med kontanter og ba blant annet regjeringen vurdere å innskjerpe bankenes plikt til å motta kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig for kundene i form av kontanter.

Siv Jensen (FrP)

Svar

Siv Jensen: Bankvirksomhet krever konsesjon, og banker har enerett til å ta imot innskudd fra publikum. Kunder må også ha adgang til å ta gjøre kontantinnskudd og kontantuttak på en hensiktsmessig måte. Kontanthåndtering har alltid vært en del av kjernevirksomheten til bankene, og det har derfor ikke tidligere vært nødvendig med egne lovbestemmelser om dette. På bakgrunnen av de siste årenes utvikling med stadig færre bankfilialer, vedtok Stortinget i 2015 en lovbestemmelse som presiserer bankenes plikt til å motta kontanter fra kundene og utbetale kontanter.
Finansforetaksloven trådte i kraft 1. januar 2016. Som representanten påpeker, inneholder loven § 16-4 et krav om at:

«Banker skal i samsvar med kundenes forventninger og behov, motta kontanter fra kundene og gjøre innskudd tilgjengelig for kundene i form av kontanter. Departementet kan gi forskrift om bankers plikt til å ta imot og til å gjøre kontanter tilgjengelig for kundene».

Loven inneholder videre en hjemmel for departementet til å gi forskrift om kundenes adgang til å gjøre innskudd og uttak av kontanter hos innskuddsmottakerne. I proposisjonen, som Stortinget sluttet seg til, la departementet til grunn at bankene i første omgang selv måtte få anledning til å innrette virksomheten slik at kravet om tilgjengeliggjøring av kontanter etter første ledd er oppfylt, jf. Prop. 125 L (2013-2014) kapittel 7.1.4. Stortinget vedtok i § 23-2 første ledd at foretakene måtte innrette seg etter lovens krav innen ett år etter ikrafttredelsen, det vil si at bankene hadde frist med å innrette seg etter lovens krav 1. januar 2017. Ettersom fristen for å etterleve bestemmelsen utløp for et snaut år siden, vil jeg be Finanstilsynet undersøke hvordan bankene etterlever denne plikten, og vurdere om det er behov for å innskjerpe bestemmelsene. Jeg vil komme tilbake til saken i neste års finansmarkedsmelding.