Skriftlig spørsmål fra Kirsti Bergstø (SV) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:240 (2015-2016)
Innlevert: 19.11.2015
Sendt: 20.11.2015
Rette vedkommende: Helse- og omsorgsministeren
Besvart: 27.11.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Kirsti Bergstø (SV)

Spørsmål

Kirsti Bergstø (SV): Bergens Tidende skrev den 9. november om Johanne på 17 år som ikke får anledning til å reise på ferie. Johanne har behov for bistand og mottar kommunale tjenester. Hun får ikke ta med seg tjenesteytere på den planlagte ferieturen. Hadde Johanne organisert tjenestene i form av brukerstyrt personlig assistanse, kunne assistentene bistått Johanne under ferieturen.
Hva vil statsråden gjøre for å rette opp denne forskjellsbehandlingen?

Begrunnelse

Omsorgstjenestene ble innført med sosialtjenesteloven i 1991. Målsetningen var å sikre at alle i størst mulig grad skulle få ta del i dagliglivets gjøremål, noe som også gikk klart frem av sosialtjenestelovens § 4-3. Ferie ble den gang ikke regnet som en del av dagliglivets gjøremål. Mye har endret seg siden 1991. I dag er det svært vanlig at ungdom tar billigturer både innenlands og utenfor landets grenser.
De som organiserer tjenestene i form av brukerstyrt personlig assistanse (BPA), kan ta assistenten med på ferieturer, hvis en holder seg innenfor arbeidsmiljøloven og vedtaket om tjenestenes omfang.
Det at en har rett til å ta med assistenter i en BPA-ordning, men ikke ordinære kommunale tjenesteytere, medfører en forskjellsbehandling som aldri verken er tiltenkt eller omtalt i lovverket. På samme måte som en kan ta med en assistent på ferie, kan det være rimelig at også personer som mottar tjenester på annen måte enn ved BPA, innenfor arbeidslivets reguleringer og de vedtatte timerammene, kan ta med tjenesteyter(e) på ferie. Omsorgstjenestens formål er de samme, uavhengig av hvilke tjenester som inngår som virkemidler for å realisere målsetningene.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Helse- og omsorgstjenesteloven slår fast at kommunen skal sørge for at alle som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunen har altså et ansvar for alle som oppholder seg i kommunen, uavhengig av om de bor der eller er der i forbindelse med arbeid, studier eller feriereiser. Det er dette vi kaller oppholdsprinsippet, og det ble innført dels fordi det er et prinsipp som hindrer pasienter og brukere i å bli kasteballer mellom kommuner, og dels fordi prinsippet er enkelt å forholde seg til og å praktisere.
En konsekvens av oppholdsprinsippet er at en bruker ikke uten videre kan ta med seg innvilgede tjenester til en annen kommune, og la denne kommunen yte og finansiere tjenestene. En kommune er i utgangspunktet heller ikke forpliktet til å yte helse- og omsorgstjenester til brukere som oppholder seg i en annen kommune. En kommune er heller ikke forpliktet til å yte helse- og omsorgstjenester til personer som oppholder seg utenfor landets grenser.
Dette oppholdsprinsippet gjelder også der tjenestene er organisert som BPA. Det ligger imidlertid i BPA-ordningens natur at adgangen og muligheten til å ta med seg tjenestene i en BPA-ordning ut av kommunen, vil være noe større for disse brukerne enn for brukere som mottar tjenester etter en mer tradisjonell modell. Dette skyldes at kommunen har tildelt bruker en timeramme som bruker kan disponere relativt fritt med hensyn til når og hvor tjenesten skal ytes. Innenfor den tildelte timerammen, og innenfor arbeidsrettslige bestemmelser, kan derfor BPA benyttes ved reiser utenfor kommunen. Forutsetningen er imidlertid at det ikke påløper økte kostnader for kommunen.
Jeg synes imidlertid det er viktig å understreke at selv om Bergen kommune ikke er forpliktet til å yte helse- og omsorgstjenester til brukere og pasienter som ønsker et ferieopphold i utlandet, så har Bergen kommune full adgang til å gjøre det. Vi har mange eksempler på kommuner som finansierer lengere utenlandsopphold for sine tjenestemottakere, for eksempel som et ledd i en rehabilitering.