Skriftlig spørsmål fra Øyvind Vaksdal (FrP) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:1105 (2009-2010)
Innlevert: 28.04.2010
Sendt: 29.04.2010
Besvart: 06.05.2010 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Øyvind Vaksdal (FrP)

Spørsmål

Øyvind Vaksdal (FrP): Vil arbeidsministeren undersøke om NAV Utland praktiserer regelverket for frivillig medlemskap i Folketrygden på en riktig måte, og hvilke grep vil arbeidsministeren eventuelt ta for å gjøre det mer attraktivt å være frivillig medlem av Folketrygden for nordmenn som er bosatt i utlandet?

Begrunnelse

Mange nordmenn som er bosatt i utlandet ønsker fortsatt å være medlem av Folketrygden. Et frivillig medlemskap betyr imidlertid at man må betale hele 21,2 % av sin inntekt i trygdeavgift. Denne høye satsen er etter sigende innført for å kompensere for bortfall av arbeidsgiveravgift. NAV Utland hevder imidlertid at denne høye satsen må betales selv om den som ønsker frivillig medlemskap arbeider i et norsk firma som også betaler arbeidsgiveravgift til Norge.
Dersom NAVs tolking av regelverket er riktig, vil dette klart virke avskrekkende på de mange som til tross for kortere eller lengre opphold i utlandet ønsker frivillig medlemskap i Folketrygden.

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: Avgiftssatsene for frivillig medlemskap i 2010 er fastsatt i forskrift gitt ved kgl. resolusjon 29. januar 2010. Satsene fastsettes for det enkelte år med bakgrunn i Stortingets skatte- og avgiftsvedtak og utviklingen i folketrygdens utgifter til de enkelte stønadstypene.
Avgiftssatsen for den enkelte vil avhenge av tre forhold: Hvilken trygdedekning som er valgt, hvorvidt det innbetales arbeidsgiveravgift for vedkommende og hvorvidt vedkommende skattlegges i Norge.
Medlemsavgiften kan utgjøre en betydelig del av inntekten. Avgiften for medlemskap med dekning for alle stønadstyper i folketrygden (såkalt fullt medlemskap) kan i år utgjøre inntil 35, 2 prosent, forutsatt at det verken betales skatt eller arbeidsgiveravgift til Norge. Dersom det betales skatt og arbeidsgiveravgift til Norge, skal medlemmet imidlertid ikke betale mer enn ordinær trygdeavgift.
I begrunnelsen for spørsmålet refereres det til en sats på 21,2 prosent, uten at det er angitt nærmere hvilken trygdedekning det dreier seg om. Det er derfor vanskelig å vurdere om satsen er korrekt. Jeg nevner imidlertid at aktuell avgiftssats for de ulike kombinasjoner av trygdedekning og skatte- eller avgiftsbetaling vil gå fram av en tabell tatt inn i forskriften av 29. januar 2010.
Når det gjelder bakgrunnen for satsene for frivillig medlemskap, er det viktig å være oppmerksom på at denne formen for medlemskap er beregnet på personer som ikke omfattes av folketrygdlovens personkrets, men som likevel har en viss tilknytning til Norge. Personer som ikke inngår i lovens personkrets, er heller ikke omfattet av de ordinære finansieringsordningene for trygden. Det er derfor nødvendig å gi egne regler om finansieringen av frivillig medlemskap. I utgangspunktet skal medlemskapet og trygdens utgifter ved dette dekkes fullt ut av avgift fra medlemmet.
Avgiftene er fastsatt slik at de skal gjenspeile den ordinære finansieringen av trygden, dvs. trygdeavgift fra den enkelte, arbeidsgiveravgift fra arbeidsgiverne og tilskudd fra staten (fra de generelle skattemidlene). En person som ikke betaler skatt eller trygdeavgift til Norge og som det heller ikke betales arbeidsgiveravgift for, må dermed betale en relativt høy avgift, men innbetalingene til folketrygden for et frivillig medlem skal i prinsippet ikke overstige de innbetalinger som totalt skjer i forhold til et pliktig medlem i trygden når hensyn tas til alle de tre nevnte finansieringskildene.
Jeg tolker spørsmålet fra representanten Vaksdal dit hen at han ønsker svar på om jeg mener det er grunn til å innføre lettelser for frivillige medlemmer uten å gi de samme lettelsene til pliktige medlemmer. I utgangspunktet bør begge grupper behandles likt i relasjon til finansieringen av trygden. Selv om den avgift som pålegges det frivillige medlemmet kan framtre som høy, kan dette i seg selv ikke være grunn til å foreta endringer.