Ingvild Wetrhus Thorsvik (V): Hvordan og med hvilken tidshorisont jobber regjeringen for å sikre at Norge får på plass en avtale med EU om medisinske mottiltak i helsekriser, og hvilke konsekvenser får det at Norge ikke får delta i EUs utvidede helseunion?
Begrunnelse
Under pandemien viste EU betydelige fordeler ved å ha et koordinert system for å sikre tilgang til vaksiner og andre kritiske ressurser. I 2022 etablerte EU en helseunion for å ytterligere styrke samarbeidet mellom medlemslandene for å styrke helseberedskapen og sikre bærekraftige helsetjenester. Norge har lenge ivret for å være med i denne helseunionen for å sikre forutsigbarhet og sterkere helsesamarbeid med EU. Viktigheten av et slikt samarbeid ble spesielt viktig under pandemien: At Norge fikk rask tilgang på vaksiner, var takket være en handlekraftig svenske og goodwill fra EU som tok oss med i den felles innkjøpsordningen selv om vi ikke hadde krav på det.
EUs helseunion skal også løse andre store utfordringer på helseområdet knyttet til blant annet legemiddelforsyning, helsedata, helsepersonellmangel, mental helse og kreft. Imidlertid har EU-kommisjonen gjort det tydelig at Norges ambisjoner må være moderate og at det skal være forskjell på å være EU-medlem og å ikke være det. De har derfor avgrenset forhandlingsmandatet til å gjelde medisinske mottiltak i helsekriser. Dette er vesentlig snevrere enn Norge ønsker seg, og vil gjøre at vi står utenfor det brede helsesamarbeidet i EU.
Norges etterslep på implementering av EØS-regelverk har også betydning for avtaleforhandlingene med EU. Som utenriksministeren nylig påpekte i Stortingets Europautvalg, påvirker Norges evne til å holde orden i eget hus EUs vilje til å gi oss tilgang til viktige avtaler blant annet på helseområdet.