Verdien av å eie egen bolig

Den brede eierskapskulturen i Norge er en suksesshistorie for den enkelte husholdning og for samfunnet som helhet. I et land hvor over 80 pst. av befolkningen bor i en selveid bolig, og om lag 90 pst. er selveiere i løpet av livet, bidrar boligeierskap til en bedre formuesfordeling og mindre ulikhet enn i et samfunn med høy leieandel. Folk kjøper ikke bolig for å spekulere, de kjøper boliger for å bygge trygghet og frihet rundt livene sine.

Forslagsstillerne avviser tiltak som innebærer kraftig økt beskatning av selveiende husholdninger, eller som presser leieprisene opp. Det viktigste er å gjøre det enklere å komme inn i eiermarkedet for dem som er ufrivillige leietakere.

Sekundærboliger har siden 2023 blitt verdsatt til 100 pst. av beregnet markedsverdi i formuesskatten. Samtidig har det fra 2026 blitt tatt i bruk en ny modell for fastsettelse av formuesverdien av bolig, noe som har ført til at svært mange har fått både økt formuesskatt og eiendomsskatt. Dette kombinert med fjerningen av verdsettelsesrabatten på sekundærboliger og en økning i formuesskatten har bidratt til at mange private utleieboliger er blitt mindre lønnsomme å eie, og i praksis skyves regningen over på leieboerne. Mange utleieboliger har også blitt solgt, noe som har ført til enda høyere leiepriser for alle som er avhengig av å leie.

Boligprisene fortsetter å stige. Hittil i 2026 har prisene økt med 4,5 pst. nasjonalt. Samtidig øker leieprisene. Samlet sett gjør dette det særlig vanskelig for unge å etablere seg i eiermarkedet. Forslagsstillerne er bekymret for at dagens unge er i ferd med å bli en «leiegenerasjon». Det må derfor tas grep om de strukturelle forholdene som driver frem lav boligbygging og knapphet på sentrale, rimelige boliger.

Dokumentavgiften

I statsbudsjettet for 2026 er det anslått at dokumentavgiften vil utgjøre 15,5 mrd. kroner. En avgift på 2,5 pst. av kjøpesummen gjør boligen betydelig dyrere enn den burde være, og i Oslo alene betyr dette om lag 2 500 kroner ekstra per kvadratmeter.

I avgiftsrundskrivet om dokumentavgift fremgår det at avgiftens formål utelukkende er å skaffe staten inntekter, og at den ikke er ment å dekke kostnader ved tinglysning. Dokumentavgiften er med andre ord ren ekstrabeskatning på boligkjøp og bidrar til at færre har råd til å kjøpe sin egen bolig. Forslagsstillerne mener at en slik avgift er urimelig, og ønsker å fjerne den. Som en mellomløsning vil forslagsstillerne i første omgang skjerme førstegangsetablerere fra avgiften.

Eiendomsskatten

Folk som har vanlig inntekt, skal kunne eie egen bolig. Hele åtte av ti nordmenn bor i hjem husholdningen eier selv, noe som er verdifullt for både individ og fellesskap. Det skaper trygghet og uavhengighet for enkeltmennesket, og verdien av dette er stor for samfunnet. Det at flest mulig eier egen bolig, er et godt velferdsbarometer.

I Norge er det høy skattemoral, og det er stor oppslutning rundt spleiselaget som velferdssamfunnet er bygget på. Men folks oppslutning avhenger av at skattesystemet oppleves som rettferdig, særlig når det handler om folks hjem.

Eiendomsskatten er usosial, rammer skjevt og tar ikke hensyn til husholdningens inntekt, gjeld eller betalingsevne. Forslagsstillerne ønsker å fjerne eiendomsskatt på folks hus og hjem. Folk investerer i bolig og hytter av hensyn til egen families velferd. Derfor bør ikke boliger ses på som skatteobjekter på lik linje med andre investeringer.

Unødvendige reguleringer som kostnadsdrivere

Plan- og bygningsloven samt byggteknisk forskrift har over år vært utsatt for nye endringer som i sum har bidratt til å gjøre et komplisert og gjennomregulert regelverk enda mer komplisert og gjennomregulert. Flere aktører peker på denne utviklingen som en av de største årsakene til at byggeaktiviteten i Norge stagnerer. UNION har gjennomført en sammenstilling mellom boligbyggeprisene i Norge og Sverige. De finner at en 60 kvm stor leilighet i Norge koster om lag 1,1 mill. kroner mer å bygge i Norge enn i Sverige. Av de identifiserte kostnadsdriverne er det ca. 90 pst. som skyldes tekniske krav i byggteknisk forskrift.

Forslagsstillerne mener at det er ingen tvil om at intensjonene med det aktuelle lovverket og forskrifter er gode. Det er vanskelig å være uenig i at boliger skal være universelt utformet og ha nok sollys, og at vinduer og tak skal være godt isolert. Men når summen av alle disse tiltakene og mangelen på fleksibilitet for utbyggerne gjør at kostnaden ved å bygge nytt i Norge er så høy, er det tydelig at det må gjøres grep for å snu den utviklingen byggenæringen opplever.

Rekkefølgebestemmelser

Mange aktører opplever at bruken av rekkefølgebestemmelser i praksis overfører offentlige investeringsoppgaver til private aktører. Det som opprinnelig var ment som et verktøy for å sikre nødvendig infrastruktur, har i mange tilfeller utviklet seg til å bli en skjult utbyggerskatt, der kommuner skyver kostnader over på private og dermed i praksis på boligkjøperne.

Forslagsstillerne mener kommunene i større grad må ta ansvar for nødvendig infrastruktur selv. Det bør innføres krav om at kostnadene ved rekkefølgebestemmelser synliggjøres i den politiske behandlingen av plansaker, slik at folkevalgte og innbyggere kan se hva som faktisk belastes utbygger, og dermed også boligkjøper.

Forslagsstillerne mener videre at kommuners tilgang til å pålegge infrastrukturkrav på boligutbyggere bør begrenses, og at det bør innføres nasjonal regulering av momsrefusjon ved utbygging av offentlig infrastruktur, slik at utbyggere frivillig kan registrere seg i Merverdiavgiftsregisteret. Dermed unngår man at kommuner holder tilbake momsrefusjon, som en skjult utbyggerskatt, i de tilfeller utbyggere pålegges å bygge infrastruktur som senere overføres vederlagsfritt til kommunene. Dette vil bidra til å senke byggekostnadene, og samtidig lette administrativt arbeid i kommunene.

Kommunale særkrav og bolignormer

I tillegg til kravene i det nasjonale regelverket innfører mange kommuner egne særkrav i planbestemmelser, noe som gjør boligbygging enda dyrere og mer krevende. Forslagsstillerne mener det bør tydeliggjøres at kommuner ikke har anledning til å innføre egne tekniske særkrav som går ut over det nasjonale regelverket.

Det bør også strammes inn på kommuners rett til å innføre bolignormer som bidrar til høyere boligkostnader og redusert boligbygging, eller som hindrer utbyggere i å bygge mindre og rimeligere leiligheter. Slike bolignormer rammer særlig dem som har minst, nemlig unge og førstegangsetablerere som nettopp er tjent med at det bygges et større antall mindre og rimeligere boliger sentralt.

For å sikre at kommunene bidrar til faktisk boligbygging bør det også innføres insentiver for at kommuner vedtar konkrete, tallfestede mål for boligbygging. Nye indikatorer i KOSTRA-rapporteringen bør innføres for å måle plansakers kompleksitet og effektivitet på tvers av kommuner.

Byggesaksgebyrer og effektiv saksbehandling

Ifølge SSB er den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for å få vedtatt en reguleringsplan på 998 dager. Regjeringens mål om 130 000 nye boliger innen 2030 lar seg ikke gjennomføre dersom saksbehandlingstidene ikke går ned.

Forslagsstillerne mener dette for det første viser at regelverket er for rigid, og at kommunene ikke har nok insentiver til å opprettholde god effektivitet og kundeorientering når de skal behandle areal- og plansaker. Derfor mener forslagsstillerne at det må settes nasjonale krav om hvor lang tid disse prosessene kan ta.

Også kommunale gebyrer for å behandle byggesøknader er altfor høye. Kommunene har anledning til å kreve inn gebyrer etter selvkostprinsippet. Dersom man får ned saksbehandlingstiden, vil det også redusere kostnadene og dermed bidra til å få ned prisene i boligmarkedet.

Samtidig mener forslagsstillerne at det må settes et tak på hvor mye kommunene kan ta i gebyr for byggesaker. Dette vil etter forslagsstillernes syn skape et insentiv for kommunene, slik at man raskere får behandlet disse sakene. Det vil bidra til mer forutsigbarhet for utbyggerne og lavere kostnader for boligkjøperne.

Utlånsforskriften og BSU-ordningen

Utlånsforskriften ble innført for å redusere risikoen i boliglånsmarkedet, og den fungerte etter hensikten i den situasjonen den ble innført i. Men både boligmarkedet og utlånsmarkedet har endret seg betraktelig siden den gangen. I dag sliter unge med god inntekt og stabil jobb med å komme seg inn på boligmarkedet. I praksis er man avhengig av god egenkapital eller foreldre som kan stille opp med kausjon eller sparepenger.

Forslagsstillerne mener at bankene har tilstrekkelig kompetanse til å vurdere låntakernes betjeningsevne selv. Det er bankene som er eksperter på risikovurderinger, og de ville ikke innvilget et boliglån dersom de ikke har god grunn til å tro at lånet vil bli betjent på en god måte.

Samtidig som utlånsforskriften har skapt et skille i det norske boligmarkedet, har regjeringen prioritert å svekke den mest effektive ordningen for å spare til egen bolig. BSU-ordningen ble innført i 1992 og skulle bidra til å gjøre boligsparing mer attraktivt for unge. De første svekkelsene av ordningen ble innført av regjeringen Støre, hvor man valgte å redusere skattefradragsbeløpet fra 20 pst. til 10 pst. i 2023. I tillegg valgte regjeringen å holde verdien av BSU utenfor beregningen av belåningsgrad, noe som i praksis bidro til at færre hadde tilstrekkelig inntekt til å kjøpe egen bolig.

Forslagsstillerne mener BSU-ordningen må styrkes og igjen utvikles til å bli et allment tilgjengelig verktøy i boligpolitikken, slik at også de uten ressurssterke foreldre har en reell mulighet til å komme inn på boligmarkedet.

Regelstopp frem til 2030

Boligbransjen er i krise. Nytt regelverk, nye krav og nye pålegg bidrar til ytterligere usikkerhet og kostnader for utbyggere som allerede opererer i svært krevende markedsforhold. Forslagsstillerne mener det bør innføres en stopp i nye regler og krav som øker byggekostnadene eller forlenger saksbehandlingstiden, inntil boligbyggingen igjen er kommet opp på et bærekraftig nivå. En slik regelstopp vil gi bransjen forutsigbarhet og bidra til at igangsatte forenklingstiltak får virke uten å undergraves av nye reguleringer.