Bakgrunn

Norge er en ledende maritim nasjon med høy verdiskaping, stor eksportandel, kritisk kompetanse og en unik maritim klynge som omfatter hele spekteret fra sjøfolk og rederier til verft, leverandørindustri, teknologimiljøer og forskningsinstitusjoner. Den maritime virksomheten sikrer arbeidsplasser over hele landet og bidrar daglig til forsyningssikkerhet, transport, beredskap og nasjonal kontroll i en tid preget av økende geopolitisk uro og betydelige omstillinger.

Rammebetingelsene for maritim sektor har endret seg markant de siste årene. Nye klima- og miljøkrav, teknologiske skift, skjerpet global konkurranse, endrede sikkerhetspolitiske rammer og fremveksten av nye havnæringer gjør at Norge står i en helt annen situasjon enn for ti år siden. Norges posisjon som flaggstat er under press, rammevilkårene for norske sjøfolk og maritim industri utfordres, og flere av landets mest kompetanseintensive bedrifter opplever økt internasjonal konkurranse.

Forslagsstillerne mener at en ny maritim strategi må bygge på et langt mer helhetlig og robust kunnskapsgrunnlag enn tidligere og favne hele den maritime verdikjeden. Strategien kan ikke være en avgrenset næringspolitisk plan, men bør fungere som et samlende og styrende rammeverk som også omfatter transportpolitikk, sikkerhet og totalforsvar, kompetanse og utdanning, grønn energi og infrastruktur, internasjonal regelverksutvikling, teknologi og industriutvikling samt arbeidslivs- og seriøsitetspolitikk.

Regjeringen har varslet at den vil legge frem en strategi for maritim sektor, men det svarer etter forslagsstillernes vurdering ikke på behovet for et mer forpliktende, langsiktig og bredt politisk forankret rammeverk. Skal Norge sikre en konkurransedyktig og bærekraftig maritim næring, en sterk industribase, høy kompetanse, levende kystsamfunn og nødvendig nasjonal beredskap, må Stortinget involveres tydeligere i utformingen av kursen framover.

Fra næringen selv tegner det seg et klart bilde av hva som etterspørres. Den uttrykker behov for en strategi som favner alle deler av den maritime klyngen – også verft, leverandørindustri og teknologimiljøer – og som samtidig sikrer stabile og forutsigbare rammevilkår for rederier, sjøfolk og industri. Utdanning, kompetanse og rekruttering fremheves som strategiske satsingsområder, og maritim kompetanse beskrives som en strategisk nasjonal ressurs som Norge må ivareta systematisk. Videre er næringen selv tydelig på at maritim sektor må integreres tydeligere i totalforsvaret og beredskapsplanleggingen.

Sektoren står overfor en grønn omstilling som må skje på en måte som både ivaretar helse, miljø og sikkerhet og samtidig styrker norsk industri, teknologiutvikling og verdiskaping. Omstillingen krever kompetanse, sertifisering, tilstrekkelig bemanning og tydelig regelverksutvikling. Således bør offentlige anskaffelser brukes mer strategisk for å styrke norsk industri, sikre arbeidsplasser, fremme grønn teknologi og ivareta nasjonale beredskapsbehov. Dette er en naturlig del av et strategiarbeid. Det er etter forslagsstillernes mening viktig at man får en strategi med tydelige tiltak og en forpliktende oppfølging.

Forslagsstillerne mener at en slik strategi må være politisk forankret i Stortinget, og at det vil gi det beste utgangspunktet for å få på plass en strategi som kan stå seg over tid og gjennom skiftende regjeringer. Med det som utgangspunkt vil næringen i langt større grad kunne ta langsiktige investeringsbeslutninger knyttet til flåte, teknologi, verftskapasitet, grønn infrastruktur, forskning og eksportrettet virksomhet. En forankret strategi vil gi den forutsigbarheten som kreves for at Norge skal kunne befeste og videreutvikle sin posisjon som en ledende maritim nasjon.