Rammevilkår og insentivordninger

En sentral utfordring for norsk filmproduksjon er rammevilkårene for finansiering og produksjon.

Flere produksjoner velger i dag å legge innspillinger til andre land fordi disse tilbyr mer forutsigbare og konkurransedyktige støtteordninger. Dette gjelder også norske produksjoner, som i økende grad flagger ut deler av produksjonen for å kunne benytte utenlandske insentivordninger.

En rekke land har etablert regelstyrte insentivordninger uten øvre tak, der deler av produksjonskostnadene refunderes dersom produksjonen legges til landet. Internasjonale analyser viser at slike ordninger kan utløse betydelig økonomisk aktivitet og sysselsetting.

Samtidig vurderer flere aktører at insentivordningen i Norge ikke er tilstrekkelig forutsigbar eller konkurransedyktig til å utløse produksjonsaktivitet i samme omfang som i andre land.

Investeringsplikt og europeiske modeller

Regjeringen har foreslått å innføre investeringsplikt for strømmetjenester fra 1. januar 2027. Forslaget innebærer at tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester skal investere en andel av sin norske omsetning i norske audiovisuelle produksjoner.

Investeringsplikt er et viktig strukturtiltak som kan bidra til mer langsiktig finansiering av norsk film- og serieproduksjon. Samtidig peker bransjeaktører på at ordningen i sin nåværende form har begrensninger. Blant annet stilles det ikke krav om at produksjoner må spilles inn i Norge eller bruke norsk produksjonskompetanse. Investeringene kan også oppfylles gjennom kjøp av visningsrettigheter, uten at dette nødvendigvis bidrar til økt produksjonsaktivitet.

Flere europeiske land har valgt mer omfattende modeller. I Tyskland er strømmetjenester pålagt å investere en andel av omsetningen i europeiske produksjoner som faktisk produseres og spilles inn i landet. I tillegg kombineres dette med sterke nasjonale og regionale insentivordninger.

Forslagsstillerne mener det er grunn til å vurdere om norske virkemidler i større grad bør sikre at investeringer i audiovisuelle produksjoner faktisk bidrar til produksjonsaktivitet i Norge.

Filmproduksjon som næring

Filmproduksjon er både kulturpolitikk og næringspolitikk. Produksjoner som legges til Norge, kan skape omfattende ringvirkninger i form av arbeidsplasser, kompetanseutvikling og aktivitet i leverandørindustri, reiseliv og andre tjenester.

Internasjonale produksjoner kan for eksempel gi betydelige ringvirkninger for norsk økonomi. Samtidig er det påpekt av bransjeaktører at det kan være hensiktsmessig å vurdere om deler av virkemiddelapparatet i større grad bør ses i sammenheng med næringspolitikken for å tiltrekke seg internasjonale produksjoner, da slike produksjoner i hovedsak er næringsaktivitet.

Forslagsstillerne mener derfor det bør vurderes hvordan filmpolitikken i større grad kan kobles til næringspolitikken når det gjelder å tiltrekke seg internasjonale produksjoner og styrke den audiovisuelle næringen.

Akutt behov for tiltak

Selv om investeringsplikt kan bidra til mer langsiktig finansiering av norsk film, vil ordningen etter planen først tre i kraft i 2027. Bransjen står imidlertid i en akutt situasjon allerede i 2026. Dersom aktivitetsnivået forblir lavt over lengre tid, risikerer Norge å miste kompetanse, fagmiljøer og produksjonsinfrastruktur som det vil ta lang tid å bygge opp igjen.

Flere bransjeorganisasjoner har derfor etterlyst midlertidige strakstiltak, blant annet i form av økte tilskudd til produksjon, styrking av regionale filmfond og forbedringer i insentivordningen.

Under covid-19-pandemien ble det innført midlertidige ordninger som gjorde det mulig å opprettholde filmproduksjon og sikre arbeidsplasser i en ekstraordinær situasjon. Forslagsstillerne mener det nå er behov for å vurdere tilsvarende midlertidige tiltak.

Forutsigbar offentlig finansiering

Flere aktører peker også på at kutt eller manglende prisjusteringer i offentlige budsjetter over tid har bidratt til lavere aktivitet i bransjen. Forslagsstillerne mener det er viktig at offentlige bevilgninger til audiovisuelle produksjoner ikke svekkes gjennom realnedgang over tid, dersom målet er å opprettholde et stabilt produksjonsnivå. Det bør på bakgrunn av dette vurderes å regelstyre insentivordningen for film- og serieproduksjon.