Nasjonalt røykesluttprogram

Tall fra Kreftforeningen viser at rundt 5 000 mennesker mister livet hvert år som følge av røykerelaterte sykdommer, og at åtte av ti tilfeller av lungekreft direkte kan knyttes til røyking. Regjeringen har ennå ikke innfridd løftet om å innføre et nasjonalt røykesluttprogram basert på pilotprosjektet i Vestre Viken omtalt i Meld. St. 15 (2022–2023). Resultatet fra Vestre Viken-prosjektet var uvanlig godt i røykesluttsammenheng, og viste også at gratis hjelp i seg selv motiverer til røykeslutt. Frisklivssentralene som gjennomførte piloten i kommunene, opplevde en økning på over 500 prosent personer som ønsket hjelp til å slutte å røyke. Piloten nådde også dem med svak sosioøkonomisk status.

En nylig publisert norsk multisenterstudie fra Vestre Viken (NORCOR), publisert i det anerkjente tidsskriftet Addiction, viser at en enkel, sykepleierledet samtale basert på metoden motiverende intervju, kombinert med proaktiv henvisning til kommunale frisklivssentraler og tilbud om røykesluttmedisiner, nesten doblet andelen røykfrie blant pasienter innlagt med hjerte- og karsykdom. Etter seks måneder var om lag halvparten av pasientene i intervensjonsgruppen røykfrie, mot rundt en fjerdedel i kontrollgruppen, og denne forskjellen besto også etter ett år. Studien viste i tillegg om lag ti prosent lavere forekomst av nye hjerte- og karhendelser i intervensjonsgruppen i oppfølgingstiden. Effektstørrelsen er bemerkelsesverdig og tilsvarer mer enn dobbelt effekten av mange etablerte hjertemedisiner. Dette understreker at et strukturert, kunnskapsbasert røykesluttprogram kan gi store helsegevinster for pasienter som allerede er alvorlig syke.

Forslagsstillerne mener at et nasjonalt røykesluttprogram er en rimelig og nødvendig investering i et mer bærekraftig helsevesen. Helsedirektoratet har beregnet den årlige kostnaden for en nasjonal utrulling av et gratis røykesluttprogram til 81 mill. kroner, som i sin helhet vil dekkes av industrien selv. Programmet skal blant annet sikre at anbefalte røykesluttlegemidler tilbys uten egenbetaling til prioriterte pasientgrupper, og at det utvikles språklig og kulturelt tilpassede tilbud som når personer med høy røykeandel, lav sosioøkonomisk status og svake norskferdigheter. Utformingen og gjennomføringen av programmet bør skje i tett samarbeid med pasient- og brukerorganisasjoner som Kreftforeningen og LHL (Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag) og andre relevante aktører.

Kreftforeningen viser til at samfunnsgevinsten per prosentpoeng nedgang i røykeandelen utgjør 2–3 mrd. kroner i fremtidig besparte utgifter til helsebudsjettet. Konservative anslag fra Oslo Economics viser at behandling av lungekreft er hundre ganger dyrere enn deltakelse i et røykesluttprogram. Helsevesenet knaker i sammenføyningene, derfor mener forslagsstillerne at tøffe grep for å forebygge helseplager er svært viktig.

Utvide sektoravgift og følge forurenser betaler-prinsippet

Finansiering av røykeslutt kan og bør skje ved å utvide den eksisterende sektoravgiften på tobakk. En slik finansiering av røykeslutt kan forsvares både ut fra eksterne effekter og internaliteter, og øremerking kan gi sosial aksept for tiltaket hvis inntektene tilbakeføres til «brukerne» (ved deltakelse i et nasjonalt røykesluttprogram). Et slikt røykesluttprogram vil altså ikke koste staten og skattebetalerne noe, men tvert imot avkreve pengene som kreves fra den sektoren som skaper disse helseutfordringene i samfunnet.

Tobakksnæringen er en veldig lønnsom sektor internasjonalt. Årsaken er først og fremst at den produserer avhengighetsdannende produkter, men også at det er markedsmakt i bransjen. Den har dermed en superprofitt, dvs. en profitt ut over normalavkastning på innsatsfaktorene. Flere av de store internasjonale aktørene er også importører av sigaretter i Norge. Det finnes gode grunner til å beskatte superprofitt. Et eksempel på at dette gjøres er grunnrentebeskatningen på uttak av naturressurser. Beregninger gjort av Frischsenteret tyder på at det eksisterer en superprofitt for store aktører i tobakksnæringen i Norge (Kverndokken, Snorre, 2024. Kan en skattlegging av tobakksindustrien bidra til å nå tobakkspolitiske målsettinger. En vurdering fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Frischsenteret Rapport 2/2024).

Regningen for røykeslutt kan sendes til tobakksnæringen ved å utvide den eksisterende sektoravgiften for tobakk. Begrunnelsen er at tobakksnæringen bør bidra mer til å betale for helseskadene tobakksprodukter og avhengighet påfører den enkelte, pårørende og samfunnet. En øremerking til et nasjonalt røykesluttprogram kan dessuten ha positive fordelingseffekter, da røyking er overrepresentert blant folk med lav utdanning og inntekt. I dag betaler de som røyker, den høyeste prisen, gjennom byrden som følger av dårlig helse.

Canada sender regningen til tobakksindustrien

Canada har vedtatt at tobakksprodusenter skal tilbakebetale årlige kostnader knyttet til tobakkrelaterte utgifter i den nasjonale tobakksstrategien. Den nye reguleringen bygger på forurenser betaler-prinsippet. Selskapene skal betale proporsjonalt basert på sin markedsandel. Utgiftsområdene som kostnadene skal dekke, inkluderer røykesluttprogrammer, massemediekampanjer, tilsyn og håndheving, forskning m.m.

USA har en tilsvarende «brukeravgift» (Tobacco User Fees) som dekker de årlige kostnadene i tobakksforebyggings-budsjettet, hvor tobakksprodusentene betaler basert på markedsandel.

Med bakgrunn i dette mener forslagsstillerne at Stortinget må instruere regjeringen til å innføre et nasjonalt program for røykeslutt og at dette kan finansieres ved å utvide sektoravgiften.