Bakgrunn

Muligheten for å holde beitedyr avhenger av tilgang på beitearealer. I Norge er beitebruk til gode for naturen, for utmarka og for en bærekraftig matproduksjon som sikrer mer mat produsert på norske ressurser. Konflikt med rovvilt er til hinder for økt matproduksjon og sjølforsyning i Norge.

I 2024 ble det påvist det høyeste antallet brunbjørner i Norge siden DNA-overvåkningen tok til i 2009. Bjørnekullene er under bestandsmålet, men dyr som vandrer på tvers av landegrenser, gir like fullt store tap av beitedyr til bjørn. Det samme gjelder for ulv og kongeørn, der avkom kan tilbakelegge enorme landområder i jakt på mat.

Jerv forårsaker flest skader på beitedyr. Til tross for at nasjonalt bestandsmål for jerv er på 39 valpekull, var det i 2024 registrert 61 kull. For gaupe er bestandsmålet for familiegrupper på 65 stykker, mens det for vinteren 2024 ble estimert å være hele 78 familiegrupper før kvotejakta og nye kull kom til.

Det er en forutsetning med aktiv rovviltforvaltning og effektive uttak for å kunne balansere hensynet til rovviltbestanden opp mot hensynet til beitedyr. Rovviltnemndenes rolle er avgjørende, sammen med Statens naturoppsyn og Miljødirektoratets kartlegging av bestandene. Uttak må effektiviseres med flere moderne jaktmetoder og målretta tiltak som kan iverksettes raskt. Lokal forvaltning gjennom rovviltnemndene, som har god forankring og lokalkunnskap, er både forebyggende og konfliktdempende. Det må legges avgjørende vekt på nemndenes vedtak og forslag til tiltak.

I områder med store tap av beitedyr må forvaltningen ses samlet, slik at skadedyr tas ut på grunnlag av et helhetlig bestandsmål. Soneforvaltning skal sikre at bestandsmålene nås, men innebærer ikke total fredning. Når bestandsmålene er oppnådd, må bestanden av eksempelvis jerv forvaltes i forvaltningsområdet både for beitedyr og for rovdyr, for å nå den todelte målsettingen i rovviltforliket (2011).