Bakgrunn

Klimaendringer skyldes forbrenning av fossil energi. I Norge er petroleumsnæringen det suverent viktigste bidraget til klimaendringene. Produksjon av olje og gass står for 25 pst. av klimagassutslippene i Norge, men utslippene fra forbrenning av olje og gass som eksporteres fra Norge, er veldig mye høyere. Hvert år eksporterer Norge olje og gass som ved forbrenning gir et utslipp som er 10 ganger høyere enn de nasjonale utslippene (Menon Economics, 2022).

Klimaendringene skjer her og nå. Norge blir varmere og våtere. 1. februar 2025 ble det satt nær 100 varmerekorder i Norge. Temperaturen var 2,1 grader over normalen, og i Nord-Norge var temperaturen 7–8 grader høyere enn normalen på flere værstasjoner. I perioden oktober 2024 til og med mars 2025 har det kommet mer nedbør enn noen gang målt i Nord-Norge.

I 2024 førte ekstrem nedbør til alvorlige flommer i flere deler av verden. I Spania ble det satt nasjonale rekorder med flere hundre millimeter regn på under ett døgn, noe som resulterte i omfattende skader. I Norge ble Bø i Telemark hardt rammet av plutselige store nedbørsmengder, noe som illustrerer de alvorlige konsekvensene av slike hendelser.

Som storprodusent av olje og gass er Norge direkte medansvarlig for de stadig mer ekstreme værhendelsene i verden. Forslagsstillerne mener den eneste løsningen på et problem som er skapt av å brenne kull, olje og gass, er å slutte å brenne kull, olje og gass. For Norges del innebærer dette å legge en plan for sluttfasen for norsk petroleumsnæring, slik blant andre Klimautvalget 2050 har anbefalt.

Regjeringens løsning på petroleumsnæringens klimaproblem har vært å elektrifisere sokkelen. Det er en strategi med tre problemer. For det første kutter elektrifiseringen bare utslippene i produksjonen, som utgjør ca. 2 pst. av utslippene fra forbrenning. For det andre krever elektrifiseringen store mengder elektrisk kraft, som i økende grad har blitt et knapphetsgode. I 2024 ble det brukt 11,5 TWh strøm i produksjon av olje og gass i Norge. Planlagte elektrifiseringsprosjekter kan øke forbruket til nær 17 TWh innen 2030.

For det tredje vil elektrifisering føre til at feltenes levetid blir forlenget, med økte globale klimagassutslipp som konsekvens.

Forslagsstillerne mener det er problematisk at fastlandsindustrien, som skal eksistere i overskuelig framtid, mangler elektrisk kraft til å gjennomføre sine elektrifiseringsprosjekter. Elektrisk kraft og effekt er knappe ressurser, og bør brukes deretter. Å bruke kraften på å grønnvaske en solnedgangsnæring er feil prioritering.

Regjeringen påstår at den vil bygge nye grønne næringer på skuldrene til olje- og gassnæringen. I praksis skjer det motsatte: De grønne næringene mislykkes fordi petroleumsnæringen suger til seg kraft, kapital og kompetanse, og fordi næringen driver kostnadsnivået i samfunnet opp. Det er svært vanskelig for en oppstartsbedrift, for fastlandsindustrien og for fornybarbransjen å konkurrere med lønnsnivået på sokkelen.

EU har, gjennom revidert fornybardirektiv og Repower EU, vedtatt at fornybarandelen skal økes til minst 42,5 pst. i 2030 og at unionen skal bli karbonnøytral innen 2050. I EUs direktiv om indre markeder for naturgass og hydrogen (2024/1788) legges det opp til at det ikke skal inngås nye langsiktige gasskontrakter uten CO₂-håndtering etter 2049.

Rapporten «On Thin Ice» (WWF/Greenpeace/Zero Analytics, 2024) slår fast at det finnes nok gass i eksisterende felt til å dekke EUs fremtidige behov. Rapporten konkluderer med at gassproduksjonen vil overstige etterspørselen i 2035.

Forslagsstillerne erkjenner at Europa trenger norsk gass nå, og har støttet økt norsk gassproduksjon i forbindelse med Europas forsøk på å frigjøre seg fra russisk gassavhengighet. På sikt vil imidlertid etterspørselen avta. Det er både næringspolitisk og miljøpolitisk risikabelt å ta utgangspunkt i at EU ikke når sine egne mål om å redusere bruken av olje og naturgass.