Bosetting

Mange kommuner har allerede en stor andel innbyggere fra ikke-vestlige land. Mange innvandrere greier seg godt i Norge, er godt integrert og viktige bidragsytere. Men dessverre er det også altfor mange som ikke er det. Dette har noen åpenbare utfordringer. Det er en risiko for etablering av parallelle samfunn som man ser tendenser til enkelte steder, spesielt i Oslo. Det er også uheldig når norskspråklige elever blir et lite mindretall i sine skoleklasser. Forslagsstillerne mener samfunnet har et ansvar for å ta i bruk nye virkemidler for å stoppe økende segregering i Norge.

Tall fra SSB for befolkningssammensetninger i bydeler i Oslo viser at segregeringen i Oslo øker. I bydelene Søndre Nordstrand og Alna er andelen ikke-vestlige innvandrere på 48,6 og 48 prosent, mens Stovner bydel ligger på topp der andelen ikke-vestlige innvandrere er på 55,4 prosent. Av 15 bydeler i Oslo har ti bydeler en befolkningssammensetning der over 15 prosent er ikke-vestlige innvandrere. I bydel Frogner viser tallene at andelen ikke-vestlige innvandrere er på 14,8 prosent, man kan dermed regne med at denne bydelen vil være over 15 prosent i løpet av 2025. Forslagsstillerne mener det derfor er på tide med full flyktningestopp i Oslo.

Så lenge et politisk flertall mener det er riktig å ta imot flere flyktninger enn det som er bærekraftig, mener forslagsstillerne at man må gjøre det man kan for å forhindre at utviklingen som en har sett i Oslo, og som Fremskrittspartiet har advart mot i mange tiår, spres til flere byer. Forslagsstillerne vet at utfordringene også er store i andre byer og områder, som eksempelvis Drammen. Da Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringsutvalg la frem sin første del rapport 2. mai 2019, var det syv kommuner som hadde 15 prosent andel ikke-vestlige innvandrere eller mer. Ifølge nye tall fra SSB er det 18 kommuner i Norge hvor mer enn 15 prosent av befolkningen har ikke-vestlig bakgrunn, og i seks av disse kommunene ligger andelen mellom 21 og 30 prosent. De 18 kommunene er Lørenskog (30 prosent), Oslo (24,7 prosent), Ullensaker (24,3 prosent), Lillestrøm (23,3 prosent), Drammen (22,5 prosent), Rælingen (21,4 prosent), Sarpsborg (18,3 prosent), Stavanger (16,5 prosent), Ås (16,4 prosent), Moss (16,4 prosent), Fredrikstad (16,3 prosent), Utsira (16,1 prosent), Sandnes (16,1 prosent), Nannestad (15,9 prosent), Lier (15,7 prosent), Lødingen (15,1 prosent), Eidsvoll (15,1 prosent) og Nordre Follo (15 prosent).

I tillegg er det flere kommuner som har en stor andel ikke-vestlige innvandrere i deler av sin kommune.

Forslagsstillerne mener at man må stille langt strengere krav til kommuner for å kunne bosette flyktninger. Dette er viktig for at den enkelte flyktning skal ha mulighet til å lykkes i Norge. Kommuner som skal bosette flyktninger, må kunne dokumentere god kvalitet på introduksjonsordningen, ikke minst norskopplæringen, og det må være et arbeidsmarked i kommunen som gjør det mulig å komme i jobb.

Det er ikke størrelsen på kommunen det kommer an på, men hvilke muligheter den enkelte har til å bli selvforsørget og kunne skape seg et liv. Bosetting av flyktninger for å opprettholde kommunens befolkningsgrunnlag er en dårlig begrunnelse for å bosette flyktninger, fordi det går ut over flyktningenes muligheter til å komme i jobb og bli integrert. Flyktningers kvalifikasjoner må matches med kommunens muligheter for arbeid. Mangel på arbeidskraft i seg selv vil ikke gi godt grunnlag for bosetting, dersom ikke kommunen er i stand til å gi flyktningene den kompetansen det er etterspørsel etter.

Sekundærbosetting

Forslagsstillerne viser til at sekundærbosetting er et stort problem i de mest sentrale kommunene. I dag må en flyktning bo i kommunen vedkommende bosettes i de første fem årene, med mindre vedkommende får jobb i en annen kommune og dermed kan forsørge seg selv. En flyktning regnes som primærflyktning de første fem årene han eller hun bor i Norge. Flytter vedkommende etter fem år fra kommunen han opprinnelig ble bosatt i, regnes dette som sekundærflytting.

Statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) om nettoflytting blant personer med fluktbakgrunn viser også at et stort antall flyktninger flytter fra de minst sentrale kommunene til de mest sentrale kommunene hvert eneste år. For eksempel var henholdsvis hele 84 og 81 prosent av alle flyktninger som var bosatte i de mest sentrale kommunene (sentralitet 1 og 2) i 2017, fortsatt bosatt i en kommune med samme sentralitet i 2024, mens dette bare gjaldt for henholdsvis 25 prosent og 36 prosent av flyktningene i de minst sentrale kommunene (sentralitet 5 og 6). Dette gjelder gruppen med 0–4 års botid, som er den gruppen med klart mest nettoflytting. Dette illustreres også på fylkesnivå ved at 80 prosent av flyktningene som var bosatt i Vestfold og Østfold i 2017, fortsatt var bosatt i disse fylkene i 2024, mens dette bare gjaldt 30 og 38 prosent av de som var bosatt i Finnmark og Nordland.

Dette gir veldig store utslag på kommunenivå. I 17 kommuner hadde for eksempel alle flyktninger som var bosatt i 2017, flyttet fra kommunene i 2024, mens i 36 kommuner hadde mellom 90 og 95 prosent av flyktningene flyttet fra kommunen innen 2024. I 115 kommuner hadde mellom 100 og 70 prosent av flyktningene som var bosatt i 2017, flyttet ut fra kommunene i 2024, mens i 32 kommuner hadde bare mellom 0 og 30 prosent flyttet. Dette gir seg utslag i at i mange kommuner på det sentrale Østlandet bor det langt flere sekundærflyktninger enn de flyktningene som de har sagt ja til å bosette fra IMDI.

Store forekomster av sekundærflytting er en utfordring for de kommunene som opplever dette, og dette gjelder særlig en del kommuner i det sentrale østlandsområdet som regnes som de mest sentrale kommunene i sentralitetsgruppe 1 og 2. Dette setter det kommunale apparatet for å ivareta flyktninger under press, og det legger press på kommunens økonomi. En konsekvens av dette er at tilbudet den aktuelle kommunen kan gi flyktninger, svekkes. En annen mulig konsekvens av et stort tilsig av flyktninger som ikke er selvforsørgende, i en kommune er at det etableres områder hvor det primært bor flyktninger som er utenfor arbeidslivet. Dette har vist seg svært uheldig for integreringen av flyktninger, og det er en betydelig fare for at det i slike områder kan utvikle seg såkalte parallelle strukturer. En slik opphopning av flyktningbefolkningen i enkelte områder har også vist seg å være bekymringsfullt for utviklingen av fattigdom og kriminalitet. Når en kommune tar stilling til om de ønsker å bosette flyktninger, vurderer de hvilken kapasitet de har, og hvordan mulighetene for integrering er i deres kommune. Når det gjelder sekundærflytting, har ikke kommunene med dagens regler mulighet til å påvirke antallet flyktninger som kommer, noe som kan skape utfordringer med tanke på å få integrert de flyktningene kommunen har valgt å bosette, og også skape utfordringer for øvrige velferdstjenester i kommunen.

Et eksempel her er Sarpsborg, hvor hele 67 prosent av flyktningene (med 0–4 års botid) som var bosatt i Sarpsborg i 2024, hadde bosted i kommuner i Nord-Norge i 2017. Dette har ført til at andelen av flyktninger uten integreringstilskudd i Sarpsborg kommune er dobbelt så stor som snittet av landet. Forslagsstillerne mener det derfor bør stilles krav om selvforsørgelse for sekundærflyktninger. Dette vil innebære at flyktninger må bo i første bosettelseskommune inntil de er selvforsørgende.