Bakgrunn
Gode arbeidsvilkår er helt avgjørende for å
sikre gode helsetjenester. Når arbeidsbelastninga er for stor, blir
resultatet hyppige utskiftninger, sykefravær og at mange slutter
lenge før de når pensjonsalderen. Trenden må snus, og den må snus
nå. Å sikre bedre arbeidsforhold i helsetjenesten er den viktigste
jobben framover hvis man skal ha et godt offentlig helsevesen også
i framtiden.
Økt grunnbemanning kan ha flere positive effekter samtidig.
Det får ned arbeidsbelastninga og sykefraværet og det gir også bedre
tjenester til folk som trenger helsehjelp. Oppgavedeling og god
bruk av de ressursene man har, er nødvendig, og skal man sikre det,
må bemanningen styrkes i hele laget.
Når helse- og omsorgssektoren driftes med minimumsbemanning,
fører dette til overtidsbruk, høyt innleie og stor belastning på
de ansatte. Framfor å ta tak i den varslede bemanningskrisa dekker
sykehusene opp hullene i vaktboka med vikarer fra kommersielle vikarbyråer.
Det er meningsløst å budsjettere og planlegge med en minimumsbemanning
for så å la millionene renne ut til bemanningsbyråene når de helt
forventede hullene i bemanningen oppstår. Høy andel innleie innebærer
også en byrde på arbeidsmiljøet, både i form av at de faste må ta
mer ansvar, og at de må drive kontinuerlig opplæringsarbeid. Førstelinjelederne
er nærmest problemene og må få redskap til å løse dem. De må kunne
flytte vikarmidler til fastlønn, slik at de kan bemanne opp i perioder
de vet det vil være behov. En Fafo-rapport peker på gode erfaringer
med å flytte vikarmidler til fastlønn for å kunne bemanne opp i
perioder der man kan beregne at det vil være behov. En barriere
mot at dette skal kunne gjøres systematisk, er at førstelinjelederne
ikke har myndighet til å omdisponere midler. Skal man få ned innleie,
er det nødvendig å sikre at lederne som er nærmest der problemene
oppstår, har redskaper til å løse dette.
Forslagsstillerne viser til Fagforbundets innspill
til høring om unntaket i innleiebestemmelse som åpner for innleie
av helsepersonell (11. oktober 2022), der de skriver:
«De regionale helseforetakene skriver
i et brev som nylig er sendt til avtaleleverandører for vikartjenester for
helsepersonell at de er gjort kjent med og har fått dokumentert
at enkelte avtaleleverandører, som en del av sitt forretningskonsept,
har aggressive tiltak for rekruttering rettet mot medarbeidere i
helseforetakene.»
Bemanningsbyråene lager ikke flere helsearbeidere, men
skaper bare en annen tilknytning til arbeidsplassen. Dette kan skape
problemer for rekruttering framover og svekke både vernet for ansatte
og helsetjenesten. Norsk sykepleierforbund skriver i samme høring:
«Dersom det er satt opp turnus med ‘hull’,
som avdelingen ikke klarer å fylle, så er dette et resultat av en manglende
grunnbemanning. Det utgjør ikke et midlertidig behov for arbeidskraft.»
De påpeker også følgende:
«Historikk fra starten av pandemien i
mars 2020 viser at NSF, på lik linje med andre fagforeninger, raskt inngikk
avtaler om utvidet arbeidstid for å imøtekomme behovet for ekstra
arbeidskraft. Dette bekrefter at avtaleinstituttet virker når slike
uforutsette behov oppstår.»
Folka er den knappeste ressursen man har i helsetjenestene.
Hvis de bare får beskjed om å jobbe mer og fortere, kommer man til
å miste flere. Arbeidsbelastninga presser folk ut av helsevesenet.
Turnusarbeid har flere faktorer som medfører helserisiko for de
ansatte. Mindre søvn, diabetes, høyt blodtrykk og hjerte- og karsykdommer
er blant helseproblemene som er vist å ha en sammenheng med todelt
eller tredelt turnusarbeid, særlig ved såkalte «quick returns» –
altså kort hviletid mellom vaktene, som unntakene i arbeidsmiljøloven åpner
for. Ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt oppgis en fjerdedel av
sykefraværet på sykehusene å være relatert til jobben. Vanlige plager
hos ansatte på sykehus er nakke- og skuldersmerter, søvnvansker,
hodepine og psykisk utmattelse. Forskning viser at bytte mellom
aften og dagvakt, med det det innebærer av kort hviletid og tap
av søvn, er mer belastende for helsa enn nattarbeid. Tapt hviletid
og stadig forskyving av døgnrytme er en belastning som må kompenseres
i form av kortere arbeidstid.
Arbeidshverdagen til mange helsepersonell er
preget av vakter på opptil 19 timer, etter særskilte avtaler enda
lengre, og arbeidsuker på opptil 60 timer. I tillegg gjøres det
ofte unntak fra hviletidsbestemmelsene med færre timer hvile mellom
vakter. Fagforeningene beskriver at intensiteten i arbeidet har
økt, og at det gjør disse unntakene mer belastende å stå i. Ansatte
som jobber døgnkontinuerlig skift, har i dag 33,6 timers arbeidsuke. Turnusarbeider
har i utgangspunktet 35,5 timer, men med arbeidstidsreduksjon etter
gitte kriterier. Fafos evaluering av bestemmelsen om redusert ukentlig
arbeidstid for arbeidstakere i tredelt turnus viser at bestemmelsen
bare i begrenset grad har ført til en arbeidstidsreduksjon for denne
gruppen. Forskjellen mellom skift og turnus utgjør ca. tre uker
mer arbeid hvert år. Det er tid som kunne gitt pustepauser i en
belastende arbeidshverdag. Det kan utgjøre forskjellen som trengs
for at folk kan stå i jobb lenger, kunne hente seg inn i en full stilling,
og få sykefraværet ned. Når så mange i helse- og omsorgstjeneste
jobber såkalt «frivillig» deltid fordi arbeidsukene er for tøffe,
samtidig som helse er blant bransjene med høyest sykefravær, vil
sidestillelse av skift og turnus kunne være en del av løsningen
for å rekruttere til og beholde flere i fulle stillinger.
Oppgaver som tidligere bare ble gjort på dagtid, som
utskriving av pasienter, gjøres nå hele døgnet. Det betyr at helsepersonell
må gjøre mer administrativt og logistisk arbeid på tider av døgnet
da bemanningen er lav. Det øker arbeidsbyrden i vaktene og skaper
samtidighetskonflikter og økt arbeidsintensitet. Avtalte avvik fra
arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, som økt lengde på vakter
eller tapt hviletid, kan dermed bli mer belastende enn det har vært
tidligere. Ved å gjøre jevnlige forsvarlighetsvurderinger av arbeidsmiljøet som
involverer både fagforeningene og verneombud, vil man raskere kunne
identifisere helserisiko og forebygge overbelastning og sykefravær.
Både bemanning, sykehusbygg og arbeidstidsordningene
må tilpasses folks liv, helse og arbeid. Når sykehus skal bygges
eller renoveres, må det være plass til både pasienter og de ansatte.
Agenda Kaupang har gjennomgått sykehusene som er bygget etter helseforetaksreformen
i 2002, på oppdrag fra Akademikerne. Rapporten viser at de gjennomgående
bygges for små. I rapporten kommer det fram at
«I flere tilfeller har det skjedd vesentlige
endringer i areal og funksjoner underveis i prosjektperioden, med konsekvenser
for helsetjenestene, produktiviteten og de ansattes arbeidsmiljø.»
Videre står det i rapporten at flere nyere sykehusbygg
har eksempler på at arealer til de ansatte kuttes. Dette gjelder
blant annet kontorer, hvilerom, pauserom, garderober og kantinearealer
(omtalt i rapportens kapittel 3.1).