Bakgrunn
I flere tiår sendte det offentlige helsevesenet
pasienter til den daværende offentlig autoriserte psykologspesialisten
Sverre Varhaug (1929–2014), til tross for at han begikk, og ble
dømt for, gjentatte seksuelle overgrep mot pasienter. Hverken tidligere
eller daværende pasienter ble varslet om etterforskningene, dommene eller
at han ble fradømt retten til å praktisere som psykolog.
Overgrepene i Varhaug-saken og hvordan de ikke ble
stoppet, er omtalt i Pasientovergrepsutvalgets rapport fra 2022
samt i VGs artikkel- og podkastserie «Dukkemannen» fra 2021. Begge
steder beskrives et mønster med omfattende manipulering, invadering
av privatliv og krav om fullstendig isolasjon fra familie og nær
krets – alt for å legge til rette for seksuelle overgrep, begått
av Varhaug på sykehus, i klinikk og i privat praksis.
Et fellestrekk ved ofrene var at de var ressurssterke unge
menn med moderate psykiske plager. Én hadde for eksempel mistet
faren sin brått og var i sorg. Til tross for at flere av ofrene
reagerte underveis, var det Varhaug som hadde definisjonsmakten.
Han var en autoritet i kraft av sitt yrke og innehadde i tillegg
en rekke betrodde stillinger i det offentlige. De fleste fikk han
etter det første varselet om seksuelle overgrep kom i 1976.
Varhaug var blant annet ansatt ved barne-, ungdoms-
og voksenavdelingen ved Haukeland sykehus fra 1963 til 1969. Fra
1969 til høsten 1976 var han sjefspsykolog ved Rogaland sykehus,
psykiatrisk avdeling. I 1978 fikk han jobben som skolepsykolog for
hele Aust-Agder fylke, mens han var under etterforskning for seksuelle overgrep.
Selv etter at Varhaug ble fradømt retten til
å utøve sin virksomhet som psykolog i 1988, fortsatte avtalen hans
med Oslo kommune om privat praksis i klinisk psykologi.
I rapporten fra Pasientovergrepsutvalget, avgitt
til Helse- og omsorgsdepartementet i 2022, slås det fast at:
«Det foreligger dokumentasjon
på at Varhaug utsatte pasienter for mange og grove seksuelle overgrep
i perioden 1969 til 1998, det vil si over en periode på omtrent
30 år. Da han i 2002, for tredje – og siste gang – ble domfelt for
seksuelle overgrep mot pasienter hadde han hatt en lang og omfattende
praksis som psykolog både fra offentlig og privat virksomhet.»
Pasientovergrepsutvalget skriver også:
«Varhaugsakens alvor viser
at det samlede system hadde kommet til kort når det gjaldt å forebygge,
reagere, gripe inn og forhindre videre skadelig adferd, også etter
at Varhaug var fratatt sin autorisasjon. Med det samlede system
menes helsetjenesten der vedkommende arbeidet, tilsynsmyndighetene
samt politi- og påtalemyndighetene.»
Pasientovergrepsutvalget kommer også inn på
temaet oppreisning:
«Utvalget har i sitt arbeid
med overgrepssaker i tiåret 2010 til 2020 ikke registrert saker
som er i nærheten av Varhaugsaken når det gjelder alvorlighet og
varighet. Det er åpenbart mange ofre for hans overgrep som aldri har
fått den oppreisning de fortjener.»
Minst to av Varhaugs ofre har tatt sitt eget
liv, og de gjenlevende er nå i 60-,70- og 80-årene. De er påført
store belastninger med både helsemessige og økonomiske konsekvenser
som følge av overgrepene. De har fått redusert arbeidsevne og kapasitet
og er påført store utgifter.
Flere er alvorlig syke og har liten tid igjen.
Derfor haster det å få på plass en erstatningsordning.
Det er tidligere søkt om voldsoffererstatning
og pasientskadeerstatning. Dette er blitt avvist på grunn av foreldelse.
Flere av ofrene ønsker derfor at Stortinget skal be regjeringen
om å se på saken. De ber om at det sikres at ofrene får oppreisning
for overgrepene de gikk gjennom, og skadene dette har ført til.
Det er ekstra alvorlig at det offentlige, som skulle hjelpe dem,
sendte dem til en overgriper, og deretter ikke grep inn for å stoppe
ham eller for å advare mulige nye ofre.
En oppreisning til ofrene vil kunne bidra til
at man får en avslutning på Varhaug-saken, samtidig som de alvorlige
systemsviktene som ble begått fra statens side, blir erkjent.