Ti grep for mer kontroll over krafta
De senere års strømkriser har synliggjort for
hele landet at dagens kraftpolitikk ikke fungerer for folk og næringsliv
i Norge. Høye og ustabile priser rammer befolkning og industri og
har skapt behov for omfattende strømstøtte for å dekke over dype
problemer med måten kraftmarkedet er organisert på.
Norge var det første landet til å liberalisere
kraftforsyningen i 1991, med innføringen av en ny energilov som
skilte ut kraftproduksjon som konkurranseutsatt virksomhet. Dette
ble senere fulgt opp i Norden og i EU, som har som mål å lage mest
mulig felles marked for kraft og gass i hele EU. I den forbindelse
kommer ACER inn i bildet, et EU-byrå for samarbeid mellom energireguleringsmyndighetene
i EU, og med stadig mer overnasjonal myndighet.
Dette systemet rammet ikke befolkningen i Europa så
lenge det ble produsert store mengder kull- og atomkraft, men i
møte med fornybarsamfunnet, hvor alle ikke-fornybare innsatsfaktorer
skal skiftes med fornybart, og i møte med en voldsom økning i pris
på gass, har prisene i hele Europa økt kraftig. Og med etableringen av
mange kabler til europeiske land har disse prisene smittet over
til Norge, spesielt i sør.
Kjernespørsmålet er derfor: hvorfor skal den
vanlige norske borger og industrien lide på grunn av at kraftsystemet
i EU har så store prismessige utfordringer? Det er nemlig ingen
sammenheng mellom hva det koster å produsere kraft i Norge og prisen
forbruker betaler. Prisen fastsettes time for time på en europeisk
kraftbørs, der det siste budet setter prisen også for alle andre.
Dagens situasjon krever en annen tilnærming
skal man sikre befolkningen mot høye, ustabile priser og sikre fortsatt
konkurransedyktig industri. Det er på tide å etablere en friere
posisjon for nasjonen Norge i kraftmarkedet. Det er på tide å igjen
betrakte kraft som et nødvendighetsgode, ikke som en ren markedsvare.
En moderne kraftpolitikk krever derfor følgende ti grep: