Bakgrunn

Barn utsettes i dag for et massivt kommersielt trykk og brudd på grunnleggende personvernrettigheter i alle aspekter av sitt liv. Det være seg mens de leker eller holder kontakten med venner, deltar på fritidsaktiviteter eller spiller spill. De samme personvernbruddene forekommer også i skolen.

Den rådende forretningsmodellen for mange digitale tjenester er å samle inn så mange personopplysninger om brukerne som mulig, for å målrette markedsføringen. Når barn bruker denne typen tjenester i skolens regi, utsettes de for inngripende kommersiell overvåkning. Som en del av denne forretningsmodellen kan barns personopplysninger potensielt deles med tusenvis av selskaper. Den rådende digitaliseringen av skolen, hvor disse tjenestene brukes, har på denne måten tilrettelagt for en økning i kommersielle aktørers tilstedeværelse i barns skolehverdag og læring.

Eksponering for reklame er også en stor utfordring i skolen. I Personvernkommisjonens rapport NOU 2022:11 Ditt personvern – vårt felles ansvar – Tid for en personvernpolitikk, fremgår det at barn opplever å få mye reklame på skolens digitale enheter, og at barn ned i 12-årsalderen eksponeres for reklame for slankepiller. Norge har en tradisjon og lovgivning for å verne barn mot kommersielt press, både på TV-skjermen og på skolebenken. En digitalisering av skolen som i stor grad tar i bruk kommersielle tjenester, utfordrer dette, på elevenes og barnas bekostning.

Både små og store kommersielle selskaper tjener penger på elever i norsk skole hver eneste dag, gjennom å spore elevene og vise reklame i apper og nettsider elevene besøker. Skolehverdagen er nå gjennomkommersialisert. Dette står i sterk kontrast til kravene i personvernforordningen og opplæringslovas forbud mot reklame. I stedet skaper tjenestene kommersielt press i skolen.

I dag er det vilkårlig om barn får noen som helst form for beskyttelse mot kommersielle krefter i skolen. Kommunens størrelse og tilfanget av dyptgående teknisk og juridisk kompetanse får betydning for barns rettighetsvern. Det er hverken realistisk eller ønskelig at hver eneste skoleeier i Norge skal ha denne kompetansen. Forslagsstillerne mener det må gjennomføres et felles løft i norsk offentlig sektor, slik at alle barn i Norge får den beskyttelsen de har krav på.