Bakgrunn
Alle barn har rett til hvile, fritid og lek.
Det er nedfelt i barnekonvensjonens artikkel 31. Lek og fritid er hverken
en luksus, en bagatell eller en selvfølgelighet. Lek og fritid er
livsviktig. Derfor har alle barn rett på å ha et trygt og godt sted
å være på fritiden.
I 2018 samarbeidet Redd Barna med barne- og
ungdomsråd for å finne ut hvordan barn og unge har det på fritiden.
Ett av funnene i prosjektet er at barn og unge over hele landet
ønsker et sted «å henge», og at tilgang på en møteplass ville gjort
at flere hadde det bra.
I Norge ble de første fritidsklubbene etablert
på 1950-tallet. De oppsto som et resultat av datidens sosial- og
kulturpolitikk, som skulle forebygge ungdomskriminalitet og utvikle
og støtte ungdomskulturen. I dag er fritidsklubbene blitt etablerte
som trygge og integrerte møteplasser for unge, hvor det gis anledning
til inkludering, deltakelse i meningsfylte aktiviteter og medbestemmelse.
I fattige områder i Norges storbyer er mange familier trangbodde,
og det er ikke alltid mulig å ta med venner hjem, eller plass hjemme
til å gjøre lekser i fred og ro.
De kommunale fritidsklubbene kan være så mangt: lokale
møteplasser for barn og unge, gode lydstudio som fostrer musikere,
gamingrom med topp utstyr, men også steder for å spise, gjøre lekser
og bare være. Felles for alle fritidsklubber er at det er en plass
hvor unge mennesker kan komme sammen uten forpliktelser til oppmøtefrekvens
eller betaling.
Fattigdom, økende ulikhet og utenforskap er
et stort samfunnsproblem. De økende levekårsforskjellene i byer
som Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Sandnes, Drammen og Fredrikstad
er urovekkende. Utenforskap fører til dårligere helse og tidligere
død for dem som rammes av det, og som samfunn får man svekket tillit,
mer utrygghet og kriminalitet. I Oslo har man lenge hatt problemer
med en delt by, og i noen utsatte bydeler er det vanlig at barn
og unge er så trangbodde at de kaller seg «utebarn». De vokser opp
i leilighetene som er så små at de større barna ikke får lov til
å komme hjem før småsøsknene har sovnet. Disse barna og ungdommene
trenger et trygt sted å være. Gata kan ikke være eneste alternativ.
En fersk studie fra Storbritannia viser at kriminaliteten blant
ungdom i London økte med 14 prosent etter klubbnedleggelser mellom
2010 og 2019.
Ifølge Ungdata 2021 har 31 prosent av ungdomsskoleelevene
og 14 prosent av elevene på videregående skole vært på fritidsklubb
eller ungdomshus den siste måneden. Samtidig mangler 1 av 5 kommuner
i Norge en fritidsklubb. De siste 10 årene har det blitt stadig
færre norske fritidsklubber, med en nedgang på 15 prosent, fra 735
klubber i 2010 til 625 fritidsklubber i 2023, ifølge Statistisk
sentralbyrå.
Til tross for at fritidsklubber har vært del
av kommunale tjenestetilbud i snart 70 år, har fritidsklubbene vært
overlatt til kommunestyrene, mens storting og regjering i liten
grad har berørt dette som et relevant politisk felt på nasjonalt
nivå. Fritidsklubber er ikke en lovpålagt oppgave for kommunene,
noe som betyr at det er kommunene selv som bestemmer om de skal
ha fritidsklubb eller ikke. Det betyr også at kommunene ikke mottar
tilskudd fra staten for å drive fritidsklubb, og derfor må de selv
finne penger til drift av klubb i sine budsjetter. Det skal dekke
ansatte, aktiviteter og gode lokaler. Det gjør fritidsklubbene sårbare
for kutt og nedskjæringer.
Dette ble særlig tydelig i Oslo i høst, da det
Høyre-styrte byrådet i Oslo la fram et budsjett som kuttet kraftig
i rammene til bydelene, som førte til at mange av de mest utsatte
bydelene i sin tur så seg nødt til å kutte hardt i fritidsklubber
for å prioritere de lovpålagte tjenestene. I Bydel Søndre Nordstrand,
hvor det finnes flere særlig levekårsutsatte områder, ble flere
fritidsklubber foreslått nedlagt, og flere tusen innbyggere møtte
opp for å protestere.
Fritidsklubber er et uunnværlig tilbud for mange barn
og unge over hele landet og er særlig avgjørende i områder der mange
vokser opp i lavinntektsfamilier og ikke har mulighet til å delta
i organisert idrett eller fritidstilbud som koster penger. Derfor
foreslår forslagsstillerne at Stortinget ber regjeringen om å utrede
en lovfesting av retten til fritidstilbud, slik at kommunene pålegges
å sørge for trygge og stabile væresteder for alle barn og unge,
og en ikke risikerer å miste en av de viktigste inkluderings- og
forebyggingsarenaene man har i storbyene.
Samtidig har alle barn rett til å bli hørt,
som nedfelt i barnekonvensjonens artikkel 12. For å sikre at fritidsklubbene
forblir reelle arenaer for medvirkning for barn og unge, foreslår
forslagsstillerne at regjeringen bes sikre barn og unges medbestemmelse
i utformingen av fritidsklubbene.