Bakgrunn
Det har gått over to år siden Baumann-utvalget
la frem sin rapport der utvisningspraksis i saker som berører barn
ble gransket. Utvalget, som ble ledet av lagdommer Elizabeth Baumann,
gikk grundig gjennom saker som gjaldt utvisning på grunn av grove
brudd på utlendingsloven og hvor den som utvises, har barn i Norge.
Forslagsstillerne viser til Baumann-utvalgets
rapport, der flertallet i utvalget bestod av det man kan kalle de
uavhengige medlemmene. Mindretallet bestod av representanten fra
Utlendingsdirektoratet (UDi) og nemndleder fra Utlendingsnemnda.
Forslagsstillerne vil understreke at de som utgjorde mindretallet,
og som ikke delte flertallets kritikk, er de som har vært med på
å fatte vedtakene i utlendingsforvaltningen. Flertallet i utvalget
skriver blant annet, etter en gjennomgang av et utvalg av saker:
«Utvalgets flertall, Baumann,
Cameron og Halvorsen, er kommet til at en rekke av disse vedtakene
om utvising, der barn adskilles fra foreldre, som overfor er gjennomgått
grundig, og dessuten kan leses i resyméene i vedlegget, bygger på
en streng forståelse av barnets beste, herunder hva som er normalbelastninger
som ikke vektlegges, i barnets klare disfavør.
Flertallet vil presisere at en rekke av sakene
utvalget har gjennomgått gjelder meget alvorlige brudd på utlendingsloven,
og at disse dermed er illustrerende for når det stilles særlige
krav for at barnets beste skal tillegges avgjørende vekt. I disse
sakene er det sjelden at det foretas noen egentlig proporsjonalitetsvurdering,
i den forstand at barnets beste får en selvstendig status før interesseavveiningen
starter. F.eks. er det i mindre grad tatt hensyn til at barna er
små og til dels spebarn, og den kunnskap det offentlige i dag besitter
om de negative konsekvensene for så små barn ved adskillelse. Tvert imot
synes innfallsvinkelen i mange av sakene å være særlig med utgangspunkt
hva barnet kan tenkes å tåle, uavhengig av alder. Normalbelastningen
er dermed et gjennomgående tema. Videre legges til grunn at to år normalt
ikke er noen stor belastning. En slik forståelse står i noe motsetning
til viktige prinsipper i barnekonvensjonen, som for øvrig i liten
grad drøftes i vedtakene.»
Videre står det:
«Gjennomgang av sakene som endte med
utvisning, etterlater et inntrykk at barnets beste ikke i tilstrekkelig
grad vurderes som et grunnleggende hensyn som skal danne utgangspunktet,
løftes spesielt frem og stå i forgrunnen, jf. blant annet Rt. 2015
s. 93 (Maria) avsnitt 65. I stedet synes statens interesser å være
gitt utslagsgivende tyngde i flere av de gjennomgåtte sakene, uavhengig av at utvisning klart krenker
barnets beste. Flertallet anser det ikke for umulig at Norge i flere av
disse sakene kunne ha blitt dømt i EMD, for ikke å ha lagt tilstrekkelig
vekt på barnas beste i forholdsmessighetsvurderingen i tråd med
de internasjonale forpliktelsene for Norge og mener på denne bakgrunn
at det haster å få på plass i regelverket muligheter for en mer
helhetlig vurdering av barnets beste og tilgang til mer lempelige
inngrep i disse sakene, som f.eks. tilleggstid.»
Utvalgets flertall fremmet i utredningen en
rekke forslag, blant annet at utlendinger med barn i Norge som hovedregel
ikke skal utvises ved brudd på utlendingsloven, og/eller at tilleggstid
skal være hovedregelen i slike tilfeller. Utvalgets flertall har
også foreslått en ny utredning av alternative reaksjonsformer til
utvisning og innreiseforbud. Utvalgets flertall viser til at selv om
utvisning formelt ikke er straff, oppleves det som mer inngripende
enn en straffereaksjon for dem det gjelder, og for familiene deres.
Videre foreslo flertallet i utvalget at det
må tydeliggjøres i forskrift at barn har rett til å bli hørt i utvisningssaker.
Utgangspunktet, slik utvalgets flertall konkluderte, er at barnet
skal høres, og barnets beste-vurderingen må ta opp i seg barnets
synspunkter. Utvalgets funn viste at ingen barn ble hørt i de sakene
utvalget hadde gått gjennom. Forslagsstillerne viser til Baumann-utvalgets rapport
på side 178:
«Retten til å bli hørt innebærer også
retten til å få informasjon som bakgrunn for å danne seg synspunkter.
Flertallets funn tyder på at det er behov for å tydeliggjøre forvaltningens
plikt til å innhente, legge vekt på, og dokumentere barnets synspunkter.»
Baumann-utvalget delte seg i et flertall og
et mindretall, men kom også med anbefalinger som det samlede utvalget
stilte seg bak, blant annet om å innføre en hovedregel om tilleggstid
fremfor utvisning i visse tilfeller. Det vises til rapportens side
172:
«Utvalget har følgende forslag
til enkelte utsatte grupper, der departementet kan vurdere gjennom
instruks, eventuelt forskrift, å angi at tilleggstid skal være hovedregelen fordi det foreligger
slike ’spesielle omstendigheter’ som nevnt i forarbeidene, men likevel ikke
slik at dette er ment å være uttømmende. Dette er saker som i dagens
forvaltning ikke nødvendigvis ville ført til at vedtak om utvisning
ville blitt ansett å være uforholdsmessig overfor de berørte barna
i sakene.
Utvalget vil understreke at reglene ikke er ment å omfatte saker der utvisning
er uforholdsmessig. Ved en eventuell innføring bør departementet
presisere at listen ikke er uttømmende.
-
1. Saker, der det
ikke er en reell mulighet å henvise familien til å utøve familielivet
i den utvistes hjemland. Forutsetningen må være at den som vurderes utvist
har en slik relasjon til barnet som nevnt i § 14-1 bokstav a og
b. Følgende eksempler nevnes:
-
i)
I saker der et barn er innvilget beskyttelse mot retur til landet
som forelderen vurderes utvist til, kan en ikke henvise til at familien
kan utøve familielivet der i perioden innreiseforbudet varer.
-
ii) Det samme vil
gjelde for norske barn som har et beskyttelsesbehov, typisk ved
risiko for FGM i det aktuelle landet.
-
iii) Andre eksempler
på at det ikke vil være en reell mulighet å henvise familien til
det aktuelle landet, vil være der den gjenværende forelderen selv har
blitt innvilget beskyttelse mot retur til det aktuelle landet, og
derfor ikke henvises til å bosette seg der.
-
iv) Også øvrige forhold
kan tilsi at det ikke kan henvises til en slik mulighet – eksempelvis
der den gjenværende forelderen har særkullsbarn i Norge som det
utøver samvær med, eller som det bor sammen med, men som har rett
til samvær med sin andre forelder i Norge.
-
2. For øvrig har det vært eksempel i forvaltningspraksis
på saker der barna har skilte foreldre, og der det foreligger et
høyt konfliktnivå mellom foreldrene på en slik måte at det kan stilles
spørsmål ved om den gjenværende forelder vil komme til å bidra til
at barnet skal få opprettholde kontakt med den utviste forelderen.
Særlig vil dette kunne ramme små barn.»
Regjeringspartiet Arbeiderpartiet vedtok enstemmig
følgende på sitt landsmøte våren 2023:
«Barnets beste skal være et
grunnleggende hensyn i behandlingen av alle saker som berører barn.
Alle barn skal bli tatt imot på en trygg og god måte som ivaretar deres
rettigheter og behov. Norge skal være en pådriver for at rettigheter
for barn på flukt ivaretas, både nasjonalt og internasjonalt. I
saker hvor foreldre utvises fra Norge for brudd på utlendingsloven
mener Arbeiderpartiet det bør åpnes for økt bruk av alternative
sanksjonsformer for å hindre at barn og foreldre må skilles, herunder
krav til lengre botid i Norge for å kunne få permanent oppholdstillatelse.
Regjeringen mottok i fjor en rapport fra en
arbeidsgruppe som har sett på terskelen for utvisning i saker som
berører barn. I rapporten fremmes det flere konkrete forslag til
justeringer av regelverk og praksis for å ivareta barnets beste
på en bedre måte. Arbeiderpartiet mener forslagene som en samlet
arbeidsgruppe står bak må følges opp, slik at barnets beste kan
ivaretas i større grad i denne typen saker.»
Det har nå gått over to år siden rapporten ble
overlevert til justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl,
i januar 2022. Forslagsstillerne viser til at også utvalgets leder,
Elizabeth Baumann, har reagert på at regjeringen bruker så lang
tid på å ta et større hensyn til barn i utvisningssaker (Klassekampen,
29. februar 2024). Baumann viste til at utvalget fikk et klart mandat om
å undersøke det Justis- og beredskapsdepartementet selv kalte en
streng praksis, og at utvalget skulle vurdere om det var behov for
å justere regelverket. Det mente et samlet utvalg at det var behov
for.
Det vises videre til verbal nr. 12 i budsjettavtalen
for 2024 mellom regjeringspartiene og Sosialistisk Venstreparti
og til vedtak nr. 71 fra Stortingets behandling av Innst. 2 S (2023–2024),
der regjeringen ble bedt om å følge opp Baumann-utvalgets samlede
anbefaling om å innføre alternativer til utvisning, i løpet av 2024.
For å forhindre flere familiesplittelser hvor
barn blir atskilt fra en av sine foreldre i strid med Baumann-utvalgets
samlede anbefalinger, foreslår forslagsstillerne å stille alle utvisningssaker
hvor utlendingen fortsatt oppholder seg i Norge og har et pågående
familieliv med barn, i bero. Det er for forslagsstillerne særskilt
viktig å ta hensyn til barna som rammes, og viser i den forbindelse
til hva barnefaglig ekspertise uttaler om konsekvenser av å bli
atskilt fra en av sine foreldre. Heidi Wittrup Djup, psykologspesialist
og medlem av Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg (MRU),
skriver blant annet følgende om denne gruppen i Vårt Land 30. januar
2022, i kronikken «En barndom i grus, signert den norske stat»:
«Hvilke konsekvenser barna
lider under når foreldre utvises fra Norge, blir derimot sjeldnere
rapportert. Staten har ikke tatt seg bryet med å avdekke dette. Men
det finnes mange eksempler på hvilken skade dramatiske relasjonsbrudd
fra primæromsorgsgiveren påfører barna.
Jeg kan fortelle om barn som blir syke av spiseforstyrrelser,
angst og depresjon. Barn som må ta vare på både småsøsken og den
gjenværende forelderen fordi omsorgskapasiteten faller sammen av
krisen Norge påfører dem. Barn som utvikler et sterkt sinne mot
den staten fordi den fratok dem det aller viktigste de hadde i barneårene,
og som siden har henfalt til rus og destruktive mestringsstrategier.
Barn som lærer om barnekonvensjonen på skolen, og brått forstår
at ‘den gjelder ikke for meg’.»