Bakgrunn
På det historiske naturtoppmøtet COP15 i Montreal
i desember 2022 ble landene enige om en ny internasjonal naturavtale.
Denne avtalen har ambisiøse mål om naturvern og sikring av biologisk
mangfold. Å sikre bevaring av natur er viktig for å sikre levestedene til
arter og tilgang på viktige økosystemtjenester for mennesker, som
rent vann, mat og medisiner, og viktig blant annet for å bremse
global oppvarming. Norge har tilsluttet seg naturavtalen og dermed
flere internasjonale mål, blant annet om å verne og bevare 30 prosent av
naturen til lands og til vanns innen 2030, restaurere 30 prosent
av all ødelagt natur innen 2030 og redusere bruken av naturskadelige
subsidier.
Norge oppfattes som en viktig aktør på naturvernfeltet.
Norge opprettet Miljøverndepartementet i 1972 og fikk med det verdens
første miljøvernminister. Norge har gått inn i store internasjonale
avtaler om rydding av plast og vern av natur og er en viktig aktør
i vern av regnskog. Samtidig er naturmangfoldet truet også i Norge.
Den største trusselen mot naturmangfold i Norge
i dag er tap av leveområder. Derfor er spørsmålet om hvordan man
bruker arealene, viktig naturpolitikk. Når naturområder splittes
opp og bygges ut, mister arter leveområdene sine. Naturen bygges
ned bit for bit, med store konsekvenser for artene og økosystemene
de utgjør. FNs klimapanel og naturpanel har slått fast at naturmangfold
og fungerende økosystemer gir svært viktige bidrag til å begrense
klimaendringene. Bevaring av natur og reduksjon av utslipp går hånd
i hånd.
Riksrevisjonen undersøkte i 2006–2007 om arealplanleggingen
og arealdisponeringen i Norge var bærekraftig (jf. Dokument nr.
3:11 (2006–2007)), og slo fast:
«Undersøkelsen viser at arealstatusen
og arealutviklingen i Norge på flere områder ikke ivaretar verdier og
prinsipper som Stortinget har vektlagt for å sikre en bærekraftig
arealdisponering.»
I perioden 1985 til 2005 økte arealet som er
nedbygd, med 26 prosentpoeng.
Når det skal treffes vedtak om endring av bruk
av et område, er det et grunnleggende krav i forvaltningsretten
at en sak skal være «så godt opplyst som mulig». Forslagsstillerne
mener at dagens organisering av hvordan konsekvensutredninger bestilles
ikke bidrar til å oppfylle dette kravet. Konsekvensutredninger av
naturinngrep skal gi beslutningstakerne et godt nok kunnskapsgrunnlag
til å vedta om et område skal bygges ut eller ikke. Det kan gjelde
et nytt hyttefelt, et vindkraftverk eller en ny vei. Vanligvis er
det sånn at den som vil gjennomføre tiltaket, altså bygge ut, bestiller
konsekvensutredningen som skal danne grunnlag for beslutningen om
hvorvidt de får lov til å bygge ut eller ikke. Man har lenge visst
at dette er problematisk.
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)
gjennomførte i 2015 en etterkontroll av 20 konsekvensutredninger
bestilt av utbygger rundt fosser som ble vurdert for kraftproduksjon.
14 av disse konsekvensutredningene viste at det var grove mangler.
Flere presseoppslag de siste årene har vist
lignende tendenser. Problemet er den direkte koblingen mellom utbygger
og utreder. Systemet sikrer ikke at konsekvensutredningene belyser
konsekvensene for natur i tilstrekkelig grad. Utbyggerne har nødvendigvis
ikke interesse av at miljøutredningene er grundige, siden kunnskap
om naturverdier kan komplisere gjennomføringen av utbyggingsprosjekter.
NRK gjennomførte for eksempel en undersøkelse i 2021 der bare én
av 13 anonyme utredningskonsulenter sa seg «helt upåvirket av hensynet
til utbyggerne».
Denne vinteren har NRK, i samarbeid med forskere fra
Norsk Institutt for naturforskning (NINA) og ved bruk av kunstig
intelligens, kartlagt naturinngrep mellom 2017 og 2022. De beregner
rundt 44 000 inngrep bare i løpet av disse fem årene. I NRKs serie
«Oppsynsmannen» forteller for eksempel daglig leder i Biofokus om
hvordan utbygger kan kjøpe nye utredninger dersom de er misfornøyde
med funnene i den første. Det har i pressen også kommet frem at
det ikke er ulovlig for et utredningsselskap å være på eiersiden
i et prosjekt de selv utreder (NRK, 20. februar 2024).
Dette kan gjøre at kunnskapsgrunnlaget for beslutninger
om utbygging blir for dårlig. Da er det naturen som taper. Hvis
man ikke kan stole på at konsekvensutredninger gir den nødvendige
kunnskapen for å prioritere mellom gode og dårlige utbyggingsprosjekter
fra et miljøperspektiv, blir det vanskelig å snu en uønsket utvikling.