Innføring av et lobbyregister på Stortinget
Forslagsstillerne viser til at Venstre gjennom
mange år har arbeidet for mer åpenhet rundt politiske beslutninger
og fremmet mange forslag for å styrke innsyn. Et av tiltakene Venstre
har foreslått, er å innføre et lobbyregister. I den forbindelse
vises det blant annet til Dokument 8:165 S (2021–2022) om innføring
av lobbyregister.
Forslagsstillerne vil understreke at møter mellom politikere
og lobbyister er helt legitimt, og at lobbyisme åpenbart har positive
sider. Gjennom å bidra med sin kunnskap og sine innfallsvinkler
til aktuelle politiske saker kan lobbyister være en viktig demokratisk
kilde til supplerende informasjon ut over det som opplyses i saksdokumenter.
Et godt samspill mellom beslutningstakerne og dem beslutningene
angår, er viktig i et levende demokrati.
På den andre siden er det politiske systemet
under stadig økende press fra sterke profesjonsinteresser, ulike
former for organiserte særinteresser og maktkonsentrasjon i næringslivet.
Utstrakt lobbyisme vil gi størst påvirkningskraft til økonomisk
sterke og velorganiserte særinteresser på bekostning av andre. Dette
er uheldig sett fra et demokratisk ståsted. Det vil være svært uheldig
dersom bestemte aktører i et marked eller en bransje skaffer seg
skreddersydde rammevilkår gjennom lukket kontakt. At det de siste
årene har blitt stadig flere profesjonelle lobbyister og informasjonsbyråer
som opptrer på vegne av slike klienter, forsterker dette argumentet
ytterligere.
Forslagsstillerne viser til at PR-bransjen og
Kommunikasjonsforeningen er positive til opprettelse av et lobbyregister.
Senest i oktober 2021 skrev Kommunikasjonsforeningens ledelse følgende
i et åpent brev til finansminister Trygve Slagsvold Vedum:
«Som andre i Norge er Kommunikasjonsforeningen svært
opptatt av åpenhet, demokrati, etikk og å bevare tilliten i samfunnet.
Dette er også grunnen til at foreningen ønsker et lobbyregister
på Stortinget […].»
I tillegg til Kommunikasjonsforeningen har en
rekke aktører tatt til orde for et enkelt og ubyråkratisk system som
bygger på dagens registrering av besøkende, herunder Norsk Presseforbund,
Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Transparency International
Norge.
Forslagsstillerne viser videre til at Europarådets GRECO
(Group of States against Corruption) i sin evalueringsrapport om
Norge av oktober 2020 anbefaler at det etableres en oversikt over
folkevalgtes kontakter med ulike aktører. Begrunnelsen er som følger:
«Norge scorer tradisjonelt høyt i internasjonale spørreundersøkelser
om hvordan ulike land oppfattes mht. korrupsjon. Landet har videre
en enestående merittliste når det gjelder å gjennomføre GRECOs anbefalinger;
alle anbefalingene fra alle tidligere evalueringsrunder er gjennomført.
Norske statsborgere er svært fornøyd med landets tjenester og institusjoner.
Norge er blant de landene i verden der befolkningen har høyest tillit
til den offentlige forvaltning. Administrativ korrupsjon og småbestikkelser
er nesten ikke-eksisterende. Det er imidlertid andre korrupsjonsrelaterte
utfordringer enn bestikkelser og lignende som er relevante i norsk
sammenheng, som tette nettverk og interessekonflikter.»
Forslagsstillerne viser til at nettopp utfordringen med
små forhold og tette nettverk ble satt på spissen nå før sommeren
i to habilitetssaker i regjeringen Støre. Selv om sakene gjaldt
utnevnelser til styreverv, er sakene godt egnet til å illustrere
de særnorske utfordringene GRECO påpeker.
Forslagsstillerne merker seg at også Stortingets
presidentskap nå er mer opptatt enn tidligere av å ha kontroll med
og et system for politisk påvirkningsarbeid på Stortinget. Presidentskapet
har blant annet vedtatt endringer i Stortingets adgangsreglement
med virkning fra 1. oktober 2023.
Endringene innebærer at tidligere stortingsrepresentanter
skal benytte bemannede resepsjoner og passere sikkerhetskontrollen,
og at de kun kan ha med én besøkende. I tillegg må de undertegne
en skriftlig erklæring om at de forplikter seg til ikke å benytte
adgangskortet til politisk påvirkningsarbeid. Dersom formålet med
adgangen er politisk påvirkningsarbeid, skal de registrere seg som
besøkende i Stortingets besøkssystem. Eventuell bruk av adgangskortet
i strid med den avgitte erklæringen vil anses som en overtredelse
av adgangsreglementet som kan medføre inndragelse av kortet, jf. Innst.
257 S (2022–2023).
Skal disse endringene gi mening, er det etter
Venstres syn helt nødvendig å systematisere og offentliggjøre informasjonen
i et lobbyregister. I Innst. 336 S (2021–2022) om representantforslaget
om innføring av lobbyregister skriver flertallet at «et lobbyregister
kan være arbeidskrevende å håndtere». Det er et argument som ikke
holder. Presidentskapet mener selv det er greit å bruke besøksregisteret
for å registrere lobbyister med gullkort. Disse besøkene kan Stortingets
egen IT-avdeling lage en eksportløsning for, slik at filene lett
kan tilgjengeliggjøres for offentliggjøring og anonymiseres ved
behov. I tillegg har Stortinget i 2023 innført Office 365, som gjør
det trygt og enkelt å eksportere informasjon fra representanters
egne kalendre til for eksempel et offentlig lobbyregister. Flertallets
bekymring for merarbeid skulle dermed være ryddet av veien.
Forslagsstillerne viser til at OECD i 2021 gjennomførte en
sammenligning av regulering av lobbyvirksomhet i sine medlemsland
samt Brasil, Peru og Romania. Av de 41 undersøkte landene hadde
24 innført institusjonelle ordninger for å sikre åpenhet rundt kommunikasjon
med folkevalgte eller ansatte i staten. Flertallet av landene i
OECD har med andre ord innført ordninger som bidrar til å sikre åpenhet
om lobbyisme og annet påvirkningsarbeid. Det illustrerer for det
første at det er mulig å få til slike ordninger innenfor rammene
av GDPR. For det andre viser det at mange av utfordringene norske
motstandere av lobbyregistrering har pekt på, har latt seg løse.
Forslagsstillerne viser videre til at Europaparlamentet
har hatt en registreringsordning for lobbyister i mange år. EU innførte
registeret i 1995 på grunn av kritikk mot EUs institusjoner for
manglende åpenhet om og kontroll med lobbyisme. I 2011 ble dette
registeret utvidet til å bli et «Transparency Register». Til tross
for at registrering var frivillig, hadde rundt 7000 organisasjoner
registrert seg i 2014 med en økning på rundt 1 000 registrerte per
år.
I dag er alle som driver påvirkning mot Europaparlamentet,
EU-kommisjonen og ministeriet, forpliktet til å registrere seg.
Konsekvensen av manglende registrering er at man ikke får møter
i institusjonene, og at man kan miste retten til å uttale seg i
høringer. Registeret inneholder få personopplysninger og er åpent
tilgjengelig for alle på nett.
Hvem som er registreringspliktig, er regulert
i åpenhetsavtalen artikkel 3. Registreringsplikten gjelder først og
fremst for såkalte «interest representatives», som driver med aktiviteter
som har som formål å påvirke beslutningsprosessene til EU-institusjonene.
Registreringsplikten er avgrenset mot møter og aktiviteter av en rent
sosial og privat karakter.
Forslagsstillerne mener at et offentlig tilgjengelig
lobbyregister bør inneholde informasjon om hvem som er i kontakt
med hvem, hvilken sak det gjelder, og hvem lobbyisten representerer.
Forslagsstillerne mener dette er informasjon som bør være tilgjengelig
for borgerne når det gjelder både stortingsrepresentanter og den
politiske ledelse i departementene og på Statsministerens kontor.
Skillet mellom personer som opptrer som lobbyister,
og de som oppsøker stortingsrepresentanter som borgere uten å ha
som mål å påvirke en spesiell sak, er ikke entydig. Det må være
en klar forutsetning for nye lovregler at det ikke legges hindringer
i veien for slik kontakt direkte mellom borger og folkevalgt. Både
Europaparlamentet og Kongressen i USA har funnet fram til regler
som ivaretar begge hensyn, og dette burde være fullt mulig å løse
i Norge også.
Venstre har selv, ved hjelp av frivillig innsats
laget en prototype for et lobbyregister som baserer seg på Stortingets
eget besøksregister og representantenes kalendre. Dette lar seg
altså gjennomføre med et minimum av ressurser.