Bakgrunn

E39 Ådland–Svegatjørn (Hordfast) forutsetter gårsdagens tankegang om samfunnsutvikling og samferdselsprosjekter. Prosjektet bygger på forutsetningen om at man skal ha langt mer biltrafikk enn strekningen har i dag, og at fergetilbudene ikke kan videreutvikles til å dekke trafikkbehovet.

All erfaring viser at flere og bedre veier fører til mer trafikk. Målet med Hordfast er at mange skal reise mer og mye lenger, nøyaktig det motsatte av målet om nullvekst i personbiltrafikken.

Prosjektet innebærer en betydelig utgift for staten på ca. 46 mrd. kroner og er samfunnsøkonomisk ulønnsomt om miljøhensyn vektlegges. Prosjektet er stikk i strid med klimamålene Norge har forpliktet seg til, og kan medføre utslipp på over én million tonn CO₂ ved bygging. Naturvernforbundet har uttalt at det er

«overveiende sannsynlig at kumulative utslipp over en hel hundreårsperiode vil være mye høyere med Hordfast enn ved å beholde ferger».

Hordfast vil ødelegge verdifulle myr- og kystregnskogsområder, uerstattelig skjærgård og viktige oppvekstmiljø og er av Statsforvalteren i Vestland omtalt som det største naturinngrepet i moderne tid i Hordaland. Med stadig utvikling av teknologi, kapasitet og rekkevidde for ferger er det uklokt å se bort fra dette som en bedre og mindre naturskadelig løsning.

Klimamålene innebærer at en trenger umiddelbare kutt i klimagassutslipp og en endring av samfunnet som gjør det mulig å leve innenfor naturens tålegrense. Da må man si nei til prosjekter som på egen hånd medfører store utslipp, og som tilrettelegger for en varig økning i utslippene.

Nå har også byrådet i Bergen vraket Hordfast fra sitt innspill til Nasjonal transportplan, med begrunnelse i at prosjektet vil medføre en stor trafikkøkning inn til byen og gjøre det svært vanskelig å nå nullvekstmålet som Bergen er forpliktet til som følge av byvekstavtalen, og at det er krevende å finne økonomisk rom for å prioritere dette prosjektet når Bybanen til Åsane og Arna–Voss er viktigere transportprosjekter for Bergensregionen.